Sjøfugl

Sjøfuglovervåkning av polarlomvi på Jan Mayen. Foto: Erlend Lorentzen/Norsk Polarinstitutt.
Sjøfuglovervåkning av polarlomvi på Jan Mayen. Foto: Erlend Lorentzen/Norsk Polarinstitutt.

Artsmangfoldet av fugler i norske farvann er stort. Det spenner fra den lille alkekongen, til den store svartbaken og stupdykkeren havsule. Noen hekker i fuglefjell. Andre bruker Norge som overvintringssted.

Det er mer enn 3 år siden artikkelen ble oppdatert

– Det er tilgang til mat som bestemmer hvor det er sjøfugl. Produksjonen i havet er størst i nord. Derfor er det flest sjøfugl der, sier Robert T. Barrett, professor ved seksjon for naturvitenskap ved UiT Norges Arktiske Universitet. Barrett er også medlem av Seapop, samarbeidsgruppa som overvåker og kartlegger sjøfuglbestandene i norske farvann.

Artsoversikt

Det finnes 57 arter sjøfugl i norske farvann. De deles i de to hovedgruppene «karakteristiske» og «periodevise» sjøfugler.

 Karakteristiske sjøfugler lever hele året på havet eller langs kysten. Stormfugler, suler, skarver, terner og alle alkefugler hører til her. Det samme gjør flere arter med måker, og noen av andeartene, som for eksempel ærfugl.

Periodevise sjøfugler lever kun deler av året i eller ved havet. Eksempler på slike sjøfugler er andeartene havelle, svartand og sjøorre som hekker i innlandet, men som trekker ut til kysten for å overvintre.

Artsdatabanken har utfyllende informasjon om 38 av sjøfuglartene.

Leveområder

Det er tilgangen på mat som bestemmer hvor det finnes sjøfugl. Leveområdene kan deles i to: Hekkeområder og overvintringsområder.

Hekkeområdenes plassering bestemmes av to faktorer. At det finnes trygge reirplasser, samt at det er god nok tilgang til mat i hekkeperioden.

Overvintringsområdene bestemmes av hvor det er tilgang på mat om høsten og vinteren.

Langs hele norskekysten finnes det mindre lokale hekkekolonier av måker, terner og skarv. De hekker i skjærgården, og finner maten på grunt vann og i fjæra.

 

Seapop

Navnet er avledet fra engelsk «Seabird populations», og er et prosjekt som startet med et helhetlig og langsiktig overvåknings- og kartleggingsprogram for norske sjøfugler i 2005. Bestandsutviklingen overvåkes spesielt nøye. Det legges vekt på modeller som viser effekten av menneskelige inngrep på bestandsutviklingen, slik at disse kan skilles fra bestandsendringer som skyldes naturlig variasjon.

Seapop er organisert gjennom Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norsk Polarinstitutt (NP), og Tromsø Museum - Universitetsmuseet (TMU). Programmet er finansiert av Klima- og miljødepartementet (KLD), Olje- og energidepartementet (OED) og Norsk olje og gass.

Nettsiden til Seapop finner du her.

 

De store populasjonene med sjøfugl derimot, finnes i fuglefjellene. Med unntak av Runde, ligger alle norske fuglefjell nord for Polarsirkelen. Avstanden til Eggakanten – skråningen fra kontinentalsokkelen ned til de dype delene av Norskehavet, bestemmer delvis hvor det er mulig med fuglefjell. Det er i oppvellingsområdene langs Eggakanten at matproduksjonen er stor nok til å forsyne fuglefjell med nok mat til ungene. Storegga, cirka 70 km utenfor Sunnmøre, er nær nok til at fuglene kan fly dit for å finne mat til ungene på Runde. Lenger nord, ligger Eggakanten for langt til havs. Det er først ved Lofoten og Vesterålen at Eggakanten igjen ligger nær nok land.

Om sommeren gir tilgang på lys og næringsstoffer, høy matproduksjon i Barentshavet og ved Svalbard. Derfor finnes det store fuglefjell også der.

Når fuglene ikke er bundet til reiret i fuglefjellet, spres de utover havet. Noen, som ternene, overvintrer langt unna Norge. Andre overvintrer i norske farvann. Noen arter trekker til Norge for overvintring. Eksempler på det er praktærfuglen og stelleranden som hekker i Russland, men som overvintrer i Varangerfjorden.

Seapop har utarbeidet kart som viser noen utvalgte arters utbredelse om sommeren, høsten og vinteren.

Bestandsstørrelse

Flere av sjøfuglartene, spesielt langs fastlandet av Norge, har gått kraftig tilbake. Det anslås at antallet hekkende lomvipar langs norskekysten kun er 10 prosent av bestanden på 1960-tallet. For andre arter, som storskarv, er bestanden stabil.

Seapops tabell gir et estimat av antallet hekkepar for 25 arter i norske farvann i 2014.

Tendensen er klar. Jo lenger nord, jo mer sjøfugl. Mer enn halvparten av norsk sjøfugl hekker på Bjørnøya og Svalbard (3 millioner hekkende par av en total på 5,5 millioner hekkende par i Norge). Kun 2,5 prosent av sjøfuglene (133 000 par) hekker langs kysten av Skagerrak og Nordsjøen.

Trusler

Historisk sett har jakt og eggsanking vært en stor trussel mot sjøfuglene. Det utryddet blant annet den nordiske «pingvinen», den ikkeflygedyktige geirfuglen, på midten av 1800-tallet. Bifangst i garn bidro også til tilbakegangen, blant annet for lomvi langs norskekysten. Jakt og eggsanking er ingen stor trussel i dag.

Likevel møter sjøfuglene mange farer.

– Trusler mot sjøfugl er et komplisert spørsmål. Vi vet ikke hva som tar livet av flest sjøfugl, sier Robert T. Barrett.

Klimaendringer endrer temperaturen i sjøen, noe som kan påvirke produksjonen i havet. Fugler mister fremdeles livet i fiskeredskap som garn og line. Menneskets overfiske kan ta bort fødegrunnlaget. Miljøgifter som akkumuleres i økosystemet, ender opp i sjøfuglene. Plastbiter fuglene tror er mat, kan kvele dem eller føre til at de sulter i hjel. Oljeutslipp dreper fuglene ved å ødelegge den isolerende fjærdrakten. Framtidige offshore vindkraftanlegg kan bli en ny trussel.

Hvorvidt det er akutte ulykker som oljeutslipp, eller den kroniske usynlige faren som miljøgifter og plast utgjør, som dreper flest sjøfugler, finnes det foreløpig ingen svar på.

Endret fauna påvirker også sjøfuglbestanden. Forvillet mink tar egg og unger. En økende havørnbestand skremmer opp fuglene fra reiret i fuglefjellene, slik at måkene nå lettere kommer til for å røve egg og unger enn før.

Miljødirektoratet er ansvarlig forvaltningsmyndighet for sjøfugl i Norge, inkludert Svalbard. Les mer om sjøfugl på deres nettsider - Miljøstatus.no.