FNs havrettskonvensjon fra 1982 deler havet inn i soner. Beliggenhetene til de fleste sonene bestemmes av avstanden til grunnlinja, som er en serie med punkt trukket mellom en kyststats ytterste holmer og skjær. Rette grunnlinjer kan trekkes der det går dype fjorder eller er øyriker.
De viktigste sonene
Traktaten definerer rettighetene både til kyststatene og de andre statene i disse sonene. De viktigste sonene defineres slik:
1. Indre farvann:
Dette er havstykker, fjorder og bukter på innsiden av grunnlinja. Det er en del av kyststatens territorium hvor den har full råderett slik som på land. Fremmede skip i denne sonen må underkaste seg kyststatens regler.
2. Territorialfarvann:
Denne sonen går 12 nautiske mil ut fra grunnlinja. Territorialfarvannet tilhører kyststaten og er sjødelen av dens territorium. Her har kyststaten full suverenitet og jurisdiksjon.
– Fremmede skip har rett til uskyldig gjennomfart. Det betyr at skipet skal opptre fredelig, ikke forurense utilbørlig eller gjøre annet som ikke henger sammen med å passere gjennom, sier Gunnar Sander, stipendiat ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet.
3. Den tilstøtende sone:
Dette er et belte som går 12 nautiske mil utenfor territorialfarvannet. Her har kyststaten rett til å kontrollere skip som bryter reglene for toll, innreise og helse, også når bruddene har skjedd i sonene nærmere land.
4. Eksklusiv økonomisk sone:
En kyststats eksklusive økonomiske sone strekker seg 200 nautiske mil ut fra grunnlinja, inkludert de 12 nautiske milene med territorialfarvann. Den økonomiske sonen er ikke en del av kyststatens territorium, men den har suverene rettigheter til å utnytte, bevare og forvalte ressursene. Det gjelder både på og under havbunnen, og i vannsøylen. Dermed omfattes både mineraler, olje, gass og fisk.
5. Kontinentalsokkelen:
Kontinentalsokkelen strekker seg per definisjon minst 200 nautiske mil ut fra grunnlinja, det vil si til grensa for den eksklusive økonomiske sonen. Under visse vilkår kan en kyststat også få en ytre kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil.
– Kyststatene plikter å måle opp og ta geologiske prøver i disse områdene for å kunne foreslå en ytre avgrensing, sier Sander.
Dette materialet gås gjennom av Kontinentalsokkelkommisjon «The Commission on the Limits of the Continental Shelf (CLCS)» i New York for å vurdere om forslaget samsvarer med vilkårene i havrettstraktaten. Kommisjonen gir sin tilråding tilbake til kyststaten, som deretter kan foreta den endelige avgrensingen. På den ytre kontinentalsokkelen har kyststaten rett til ressursene på og under havbunnen, men ikke i vannsøylen. Det betyr rett til mineraler, olje, gass, og organismer som lever på havbunnen, men ikke til fisken som svømmer over.
6. Havbunnen på dyphavet:
Havbunnen utenfor kontinentalsoklene er definert som menneskehetens fellesarv. Ingen stater har spesielle rettigheter, og utnyttelsen av mineralressursene skal skje til beste for alle mennesker. FN-organet International Seabed Authority på Jamaica skal forvalte mineralressursene på bunnen av dyphavet etter disse prinsippene.
– Deres oppgave er å stimulere til å utvinne ressursene, beskytte miljøet og fordele eventuelt overskudd av utvinning, sier Sander.
7. Åpent hav:
Dette er vannsøylen utenfor kyststatenes eksklusive økonomiske soner på 200 nautiske mil. Her har alle stater like rettigheter til blant annet fiske og skipsfart. Kyststatenes ytre kontinentalsokler skal ikke påvirke aktivitetene i åpent hav. I noen områder kan det dermed være et delt regime hvor kontinentalsokkelen og vannmassene forvaltes forskjellig.
Forhandlinger om delelinjer
Kyststatenes soner kan overlappe hverandre når hvert land måler opp det de kan ha rett til ut i fra sine grunnlinjer. Overlapp kan oppstå mellom stater som ligger ved siden av hverandre, og mellom stater som ligger på motsatt side av et havområde. Hovedprinsippet i havrettstraktaten er at statene forhandler seg imellom om delelinjer med sikte på å bli enige om en rettferdig løsning.
– Dette kan ta lang tid, slik som forhandlingene om en delelinje mellom Norge og Russland gjorde. Statene kan få hjelp av internasjonale domstoler til å løse tvister om delelinjer, sier Sander.
