Den kunstige mikromånen

Bjørn Narheim (til venstre) har vært den fremste formidleren av AIS-satellitten. På norsk romforsknings 50-årsjubileum på Andøya hadde han med seg en prototyp i virkelig størrelse (henger fra taket) og forklarte hvordan AIS-satellitten sporer skipstrafikken. Foto: FFI.
Bjørn Narheim (til venstre) har vært den fremste formidleren av AIS-satellitten. På norsk romforsknings 50-årsjubileum på Andøya hadde han med seg en prototyp i virkelig størrelse (henger fra taket) og forklarte hvordan AIS-satellitten sporer skipstrafikken. Foto: FFI.
Norges første operative satellitt, AISSat-1, startet sin runddans i rommet etter flere år med satellittforskning ved FFI og samarbeid med Norsk Romsenter og Kystverket.

Da Sovjetunionen skjøt opp satellitten Sputnik i 1957, snakket alle om den første kunstige månen. Den fløy først rundt i ring helt alene der oppe, og skjøv mennesket nærmere den virkelige månen.  Rom- og satellittforskningen eksploderte i tiårene som fulgte.

 
Norge skulle hevde seg på spesielt ett område i denne utviklingen.
 

Nyttig rom

 Grunnforskningen som ble gjort med sonderaketter ved FFI ga teknisk kunnskap til å gå i gang med et avansert satellittprosjekt. Tradisjonene i rakettforskning og satellittovervåking møttes på FFI – og slik kunne en satellitt bli til, sier Terje Wahl, avdelingsdirektør for Forskning og jordobservasjon ved Norsk Romsenter. 

 
Wahl var forsker ved FFI fra 1983 til 2005. Han var blant de første i Norge som innså hvor viktig det var å kunne observerte jorda fra oven. 
 
I 1987 ble Norge medlem i den europeiske romorganisasjonen ESA. 
 

Skip fra oven

Flere år senere skulle Wahl og hans kolleger ved FFI, med satellittforsker Bjørn Narheim i spissen, jobbe med en nyhet i norsk romhistorie: En bitteliten satellitt som skulle overvåke havområdene via mottakere på skip langt der nede. 

 
Skip bruker et internasjonalt antikollisjonssystem kalt Automatic Identification System (AIS). Alle fartøy over 300 bruttotonn og alle passasjerfartøy for 12 eller flere passasjerer er pålagt å bruke det. AIS-systemet om bord på skipet sender ut informasjon om skipets identitet, posisjon, kurs og fart. Det har også meldinger fra fartøy i nærheten. Slik kan skipstrafikken vises som prikker på et kart eller en radarskjerm. Men systemet nådde først bare 30-40 nautiske mil ut fra basestasjonene langs kysten. 
 
For å få det fulle bildet av skipstrafikken til havs, måtte AIS få et fugleperspektiv. 
 

Mikrosatellitten

I 2005 ble AIS innført i skipstrafikken i Norge. Da fikk Bjørn Narheim ideen om en mikrosatellitt som kunne hjelpe til i dette nye overvåkingssystemet. Det var en rimelig, liten satellitt som overvåket skipstrafikken i de nordlige havområdene med stor nøyaktighet. 
 
Terje Wahl hadde da begynt å jobbe ved Norsk Romsenter, som ville få til et eget, norsk satellittprosjekt. Romsenteret samlet flere satellittforskere, som presenterte sine ideer. Ut kom den innledende studien av AIS-satellitten. 
 
Den ville gi 15 oppdateringer i døgnet når den passerte over Svalbard, der basestasjonen står, og 10 oppdateringer over fastlandet. Teknologien var billig, og hele prosjektet ville bare koste 28 millioner kroner over fem år. De døpte satellitten AISSat-1. 
 
Forskerne samarbeidet med det kanadiske University of Toronto, som kunne bygge satellitten. AIS-mottakeren ble utviklet og produsert av Kongsberg Seatex etter FFIs spesifikasjoner. 
 
11. juli 2010 ble den skutt opp i lav jordbane fra India. 

 
 Havområder som før var svarte, er nå opplyst, sier Narheim.

Et hektisk liv

600 kilometer ute i rommet sirkler de fleste satellittene rundt jorda. Her suser AISSat-1 i polar bane sammen med gamle rakettdeler, døde satellitter og annet romsøppel – i en hastighet på 7,5 kilometer i sekundet.

 
Det er et farlig liv. 
 
Hittil har ikke satellitten hatt noen problemer å snakke om, men forskerne har fått varsel om kollisjonsfare noen ganger.
 
 Da folder vi hendene og lukker øynene, sier Narheim. 
 

Observatør i rommet

Satellitter brukes i dag blant annet til jordobservasjon (vær- og spionsatellitter), nødpeiling, navigasjon (GPS), kringkasting, mobilnett og internett i øde områder, vitenskapelige målinger av vegetasjon, skydekke, tykkelse på is, ozonhull og mye mer.
 
AISSat-1 ga som forventet forskerne et godt overblikk over skip på havet. Den skal få en oppfølger, AISSat-2, som skal bli enda bedre og billigere. Prisen på satellitten vil nesten bli halvert sammenliknet med AISSat-1. 

Drømmen om å se

Det vi kan pakke inn i en satellitt er utrolig avansert nå. Det er imidlertid svært kostbart å sende dem opp. Utviklingen av bæreraketter holder igjen romalderen, påpeker Terje Wahl. 
 
I dag gir satellitter i bare grove stillbilder av jordoverflaten, men de kan bli mye bedre og enda mer detaljerte. 
 
 Live video fra verdensrommet, der vi kan se hele verden, hele tiden – det er drømmen, sier Wahl.