Stratusskyer (tåkeskyer) dominerer i nordområdene. Foto: Anders Røeggen.
Stratusskyer (tåkeskyer) dominerer i nordområdene. Foto: Anders Røeggen.

Skyene i Arktis endres

Oppvarmingen av Arktis forandrer regionens skydekke. Det indikerer at nordområdene kan få mer ustabilt vær.

For å skape skyer, trengs det fuktighet. Den arktiske lufta er ikke spesielt fuktig i seg selv, men siden luftas evne til å holde på fuktighet avtar med synkende temperatur, blir Arktis er et av stedene på Jorda med mest skyer.

Nå har forskere fra Nansensenteret i Norge og A. M. Obukhov Institute for Atmospheric Physics i Russland, analysert historiske bakkeobservasjoner fra mer enn 100 meteorologiske stasjoner i de arktiske delene av Norden og Russland, for å se om skydekket har endret seg. Deres funn viser at økt temperatur gir mer skyer i Arktis. Samtidig endres skyenes form slik at mer sollys når ned til bakken.

Stabilt område med tåkeskyer

Skyene som dominerer i Arktis kalles for stratusskyer (tåkeskyer). Stratusskyer er tynne og spredt bredt utover himmelen som et slør over landskapet. De kan også ligge helt nede på bakkenivå eller havoverflaten som tåke. Stratusskyer demper oppvarmingen om sommeren ved at de holder solstrålene ute. Samtidig reduserer de utstråling av varme om vinteren.

Noe som har gjort det problematisk å samle inn data for skydekket, er at det er vanskelig å skjelne lave stratusskyer fra is og snø på satellittbilder. Derfor er forskerne avhengige av gode bakkeobservasjoner, som for noen meteorologiske stasjoners del, går helt tilbake til 1880-tallet.

Fakta:

Stratusskyer (tåkeskyer) dannes ved at relativt fuktig luft fraktes inn over kjølige overflater og kondenseres.

Cumulusskyer (haugskyer) dannes ved at relativt varm luft stiger opp, avkjøles og kondenseres i atmosfæren.

Når Arktis varmes opp, smelter stadig mer av isen og snøen. Det blir mindre sjøis. Dermed eksponeres lufta for større områder med åpent hav som relativt sett er varmere enn det sjøisen ville vært. Det betyr at forholdene legges til rette for dannelse av cumulusskyer (haugskyer). I motsetning til stratusskyene, som strekkes utover himmelen, klumper cumulusskyene seg sammen og kan bli høye. Samtidig oppstår det gliper i skydekket der solstrålene trenger gjennom.

Bakkeobservasjoner fra Wrangeløya utenfor kysten av Nordøst-Sibir, bekrefter at da temperaturen på Wrangeløya økte, ble det stadig mer cumulusskyer.

– På slutten av 1990-tallet kom den globale oppvarmingen til Øst-Arktis. Sjøisen har trukket seg tilbake, så det er mye mer åpent vann som er varmere enn isen. Varmen fra havet fører fuktigheten opp til nivå der det kan dannes skyer, sier Igor Ezau, seniorforskeren ved Nansensenteret som deltar i disse studiene fra norsk side.

Holder på mer varme

Om sommeren og høsten, når solstrålene går gjennom sprekkene mellom cumulusskyene, varmes havet opp mer enn det ville gjort hvis det lå et reflekterende lag med stratusskyer over. Om vinteren derimot, når sola har forlatt Arktis, og sjø og land igjen dekkes av kald snø og is, er forholdene for dannelse av cumulusskyer borte. Da legger stratusskyene seg igjen over himmelen.

Cumulusskyer - ofte blomkål-lignende vertikale «oppblomstringer», men kan også forekomme i en noe mer opprevet form. – Men vi forventer at skydekket om vinteren blir tykkere enn før, siden lufta er varmere, sier Ezau.

Det betyr at sommerens og høstens gliper i skydekket gir mer soloppvarming enn før, samtidig som mer av denne oppmagasinerte varmen bevares gjennom vinteren under det tykkere laget med isolerende stratusskyer.

Men, dersom havet er blitt så varmt at det ikke dannes sjøis om vinteren, legges forholdene også til rette for cumulusskyer i mørketida.

Ulike skyer gir ulikt vær

Disse to svært så ulike skytypene dannes ikke bare under ulike forhold. De indikerer også ulikt vær.

Lave stratusskyer, som kan ligge som tåke like over havoverflaten, gir dårlig sikt for fartøy. Samtidig indikerer stratusskyene at været er stabilt og stille. Cumulusskyer derimot, betyr mer ustabilt vær, med mer nedbør og vind. Det får stor betydning for alle som oppholder seg i Arktis.

– Cumulusskyer er tilknyttet mer variabelt vær, mens stratusskyer demper utslagene, bekrefter Harald Sodemann, professor i meteorologi ved geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen.

Men effekten skytypene har på været, er komplekst og vanskelig å beregne. Ikke minst når oppvarmingen fører til dannelse av flere kumulusskyer, som igjen indikerer ustabilt vær. Derfor utvikler Nansensenteret og Universitetet i Bergen, sammen med partnere som UiT, UNIS og Meteorologisk institutt, værvarslingsmodeller som er bedre tilpasset forholdene i Arktis.

Les mer om prosjektet Alertness (Advanced models and weather prediction in the Arctic). 

Uvisst om det dannes flere polare lavtrykk

Når cumulusskyer dannes ved at kald og tørr luft strømmer ut fra isen og utover relativt varmt åpent hav, noe som kalles for kaldluftsutbrudd, utvikler det seg et cellemønster som kan sees fra satellitter. Slike kaldluftsutbrudd kan utvikle seg til polare lavtrykk. Det er for tidlig å si om flere cumulusskyer betyr flere polare lavtrykk, ikke minst siden polare lavtrykk også dannes på andre måter enn ved kaldluftsutbrudd.

– Det er vanskelig å finne en trend i polare lavtrykk. De har kort levetid og dannes i områder der det er mindre tett med observasjoner enn andre steder. Derfor er det så langt ingen statistisk signifikant trend, sier Sodemann.

MET/NOAA

Ifølge statistikk fra Meteorologisk institutt, er det ikke påvist noen tydelig økning i antallet polare lavtrykk siden årtusensskiftet.

- Vi har sett to polare lavtrykk de siste årene nord for Svalbard, og dette er antagelig en direkte konsekvens av at iskanten trekker seg nordover, sier Gunnar Noer, statsmeteorolog og utvikler for polar meteorologi ved Vervarslinga i Nord-Norge. (Se illustrasjon fra MET/NOAA.)

Men uansett kan økt temperatur i Arktis bety et mer ustabilt vær for de som oppholder seg i nordområdene.