I regjeringens nordområdemelding fra 2011 understrekes det at det er bred enighet om at FNs havrettskonvensjon avklarer rettigheter, ansvar og forpliktelser i de arktiske hav- og kystområdene. “Høye nord, lav spenning”, er den røde tråd i meldingen, hvor det likevel nevnes at “ulike land og aktører vil kunne ha motstridende interesser”. Regjeringen mener at gode samarbeidsstrukturer som preges av tillit og åpenhet, og enighet om å løse eventuelle tvister på fredelig vis i tråd med havretten, vil redusere potensialet for konflikter.
Norge har de siste årene gjennomført omfattende forskningsprogram for å samle kunnskap om forhold i Arktis. Institutt for forsvarsstudier har stått for den praktiske gjennomføringen av programmet “Geopolitikk i nord”, med i alt åtte arbeidspakker om ulike temaer. Mye av dette materialet vil bli presentert på konferansen Arctic Frontiers i Tromsø i januar, noe er allerede publisert hos Geopolitics in the High North.
Bakteppet for denne forskningen er det økende globale engasjementet i nordområdene. Fjerne land som Kina, India, Japan og Indonesia retter blikket mot Arktis. Russland er mer opptatt av nordområdene enn noen gang, og EU og USA følger etter.
Under den kalde krigen var nordområdene arena for supermaktenes strategiske atomvåpenpolitikk. Spenningen var høy, forholdet mellom USA/Nato og Sovjetunionen/Warszawa-pakten var preget av mistillit og konfrontasjon. Kjernevåpnene finnes fortsatt på fly og fartøy som patruljerer øverst på den nordlige halvkule, men klimaet mellom landene er ikke så kjølig som for noen tiår siden.
Arktisk råd - robust nok?
I dag er det de enorme fiskeressursene, uante forekomster av olje og gass samt åpningen av den nordlige sjørute mellom Europa og Asia som trekker land og kommersielle interesser til Arktis. Mange spår et kappløp om ressursene, samtidig som skipstrafikk gjennom nordøstpassasjen reduserer både fartstid og transportutgifter til de store markedene i øst.
Norge satser på et nært samarbeid mellom de fem kyststatene og alle åtte land som er med i Arktisk råd (Norge, Sverige, Finland, Danmark, Island, Russland, USA, Canada). Interessen rundt Arktisk råd øker. Land som Frankrike, Tyskland, Nederland, Polen, Spania og England har fått observatørstatus, mens 12 land og organisasjoner (bl.a. Kina, India, Japan, Singapore, EU og Greenpeace) har søkt om samme status.
En økt kommersiell aktivitet i nordområdene skal balanseres med hensynet til sårbare omgivelser. Det er ikke gitt at alle land og selskaper her har samme utgangspunkt og verdigrunnlag. Kina ser ut til å vurdere Arktis mer som en felles ressursbank enn som en region der havretten gir de fem kyststatene eksklusiv forvaltningsmyndighet.
Det geopolitiske bilde i nordområdene ble diskutert på en konferanse arrangert av Norges forskningsråd i Longyearbyen i månedskiftet novermber/desember. Der advarte programstyreleder Nils Morten Udgaard i forskningsprosjektet NORRUSS (Norges forskningsråd) mot overdreven norsk selvsikkerhet. Han pekte på at USA ikke har ratifisert havrettstraktaten.
– Institusjonelt hviler mye på et selvbestaltet Arktisk råd. Folkerettslig er Arktisk råd et litt tynt stillas å bygge tung politikk på, sa Udgaard.
Overfor BarentsWatch utdyper Udgaard dette ved å vise til at Arktisk råd ikke har noen FN-tilknytning.
– Men det foreligger ikke noen trussel om alvorlige konflikter i Arktis slik situasjonen er nå. Russland er det viktigste partneren, og Russland har gjennom avtaler med Norge vist vilje til å samarbeide, sier Udgaard.
Sterkere Russland
Like fullt er det et faktum at Russland moderniserer sine væpnede styrker og samtidig markerer seg tydeligere i Arktis. Landet står sterkere økonomisk, og opptrer mer selvbevisst på den internasjonale arena.
President Vladimir Putin har varslet at det skal etableres arktiske brigader flere steder langs nordøstpassasjen. Flybaser gjenopprettes i Nenets, på Novaja Zemlja og Franz Josefs Land. Bygging av verdens største atomdrevne isbryter er i gang, den skal supplere en eksisterende flåte av atomisbrytere.
– Russland avholder flere militærøvelser i nordområdene, det ser vi på aktiviteten på overflaten, under vann og i luftrommet over Barentshavet. Men det er langt til det nivået vi opplevde under den kalde krigen, sier seniorforsker Kristian Åtland ved Forsvarets forskningsinstitutt til BarentsWatch. Åtland har deltatt på Geopolitikk-Nord-prosjektet.
Han mener det meste ligger til rette for fortsatt lavspenning i nordområdene, og begrunner det med at kyststatene er økonomisk velstående og politisk stabile land. Usikkerhetsfaktorer er den skjerpende tonen mellom Russland og Nato samt andre lands økende interesse for Arktis.
Åtland forteller at Russland i årene fram til 2020 vil investere over 4000 milliarder kroner i et nytt våpenprogram. Det er mer enn den norske oljeformuen. Midlene skal gå til materiell, ikke til drift.
– Her vil marinen, og særlig de kjernefysiske styrkene, ha høy prioritet. Nordflåten disponerer 57 prosent av Russlands sjøbaserte atomstridshoder, og Barentshavet er denne styrkens primære øvingsområde, påpeker Åtland.
– Betyr det også at spenningen i området vil øke?
– Det er det delte meninger om. Russland har en tradisjon for å tenke militærmakt, også i rollen som beskytter for økonomiske interesser. Den sivile virksomheten i regionen vil øke, både når det gjelder fiske, oljeutvinning og skipstrafikk. Dette kan igjen få betydning for den militære tilstedeværelsen. Norge har et avslappet forhold til det som skjer i Arktis, slik det framgår av nordområdemeldingen. Andre er mer pessimistiske. Det er ingen grunn til å overdramatisere potensialet for konflikter. Regionale samarbeidsorganer er etablert, og de fleste havrettsspørsmål i regionen er løst. De militære styrkene samarbeider. Vi bør ha en balansert tilnærming til dette, og verken dramatisere eller bagatellisere mulighetene for konflikter. Denne rike regionen har helt klart en sprengkraft i seg, mener Åtland.
Klimaendringer er jokeren
Russland og Nato har i dag ikke noe forum hvor nordområdesaker kan drøftes. Norge har et avklart og godt bilateralt forhold til Russland, også på det militære området, mens Russlands relasjoner til Nato er mer anstrengt. Etter den kalde krigens slutt har Natos interesse for nordområdene avtatt, selv om Norge fortsatt prøver å trekke alliansens oppmerksomhet og ressurser nordover. Norge ønsker flere og større militærøvelser under Nato-flagg i nord. Det er igjen en utvikling som neppe applauderes av lederne i Kreml.
Kristian Åtland ser på klimaendringene som en slags joker for utviklingen i nord. Issmelting åpner for økt kommersiell og industriell aktivitet i regionen.
– Dette kan påvirke forholdet mellom stater. Klimaendringer kan være en kilde til konflikter i nord, i den forstand at uavklarte spørsmål vedrørende grenser og jurisdiksjon i de nordlige havområder kan komme til overflaten. Økt sivil aktivitet vil på sikt kunne lede til økt militær tilstedeværelse, tror forskeren.
Men endringene i nord skjer ikke over natta. Hittil i år har 46 skip seilt gjennom nordøstpassasjen, i samme periode har 18000 fartøy tatt den lengre ruten gjennom Suezkanalen.
Forsker Geir Flikke ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt tror det er ønsketenkning å hevde at folkeretten vil løse alle tvister i nord. Han peker på at Norge og Russland begge hevdet å stå på folkerettens grunn med motsatte synspunkter på hvor delelinjen i Barentshavet skulle gå. Landene kom omsider til enighet.
– Folkeretten er ikke helt entydig. I nord har ikke landene hatt noen hast. Nå øker tempoet. Vi ser at Kina har et stort budsjett for forskning i Arktis, land som Japan og Indonesia kommer på banen. Norge kan ikke ta for gitt at våre posisjoner ikke vil bli utfordret, sier Flikke til BarentsWatch, og nevner at Norge står nokså aleine ved å hevde suverenitet over kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.
Politikk følger iskanten
– Vil Arktisk råd få større innflytelse over det som vil skje i nord?
– Dette er ikke en prosess som er hugget i stein. Arktisk råd er på sitt beste et konsensusskapende organ. Men Arktisk råd er i dag ikke et organ som fatter beslutninger. Nå er vi inne i en prosess for å tilegne oss kunnskaper og danne et grunnlag for forståelse av og meninger om nordområdene. Politikken følger på en måte iskanten, jo mindre is, jo mer politikk, framholder Geir Flikke.
Ferske data viser at issmeltingen i Arktis skjer fortere enn forskerne har forutsett. Målinger viser at isdekket i Polhavet i år er det minste som noen gang er målt. Breene på Grønland smelter med rekordfart. Ekstremvær forekommer hyppigere og sterkere.
Nesten en fjerdedel av den nordlige halvkule er dekket av permafrost. I disse områdene tiner bare det øverste jordlaget. Men nå er tendensen at også permafrosten må gi etter for et varmere klima. Det er en ny utfordring, for permafrost ligger som et lokk over enorme mengder karbon, kanskje så mye som 1700 gigatonn, anslår forskere. Hvis denne karbonen frigjøres som metangass eller CO2, kan klodens oppvarming virkelig skyte fart.
Norge slår i nordområdemeldingen fast at en rekke land har strategiske interesser knyttet til Arktis, ikke minst når det gjelder de sannsynlige energireserverne i området, olje og gass. “Muligheten for utnyttelse av disse henger sammen med forventet fremtidig pris, teknologisk utvikling, fysisk adgang til ressursene og de miljømessige utfordringene”, heter det i meldingen.
Samtidig understreker Norge at ny aktivitet ikke må ramme fiskeriene. Noen av de rikeste og best bevarte fiskebestandene i verden finnes i arktiske strøk. Norge ser både muligheter og utfordringer i ulike lands økende interessen for Arktis, og understreker betydningen av langsiktig satsing på forskning og kompetanseoppbygging. “Det er viktig å ha en nær dialog med disse landene for å posisjonere Norge som en premissleverandør og vinne respekt og forståelse for norske synspunkter og interesser i nord”, hevdes det i nordområdemeldingen.
Av: Per Lars Tonstad.