Søk og redning i norsk ansvarsområde

Fiskebåten Kamaro slepes bort fra nordsiden av Sørøya utenfor Hammerfest i oktober 2012. Foto: Kystvakten.
Fiskebåten Kamaro slepes bort fra nordsiden av Sørøya utenfor Hammerfest i oktober 2012. Foto: Kystvakten.

Den norske redningstjenestens ansvarsområde (SRR) er stort. Det strekker seg fra 57° nord i Nordsjøen til Nordpolen og fra 0-merdianen (grensen mellom Norge og Storbritannia i Nordsjøen) til 35 grader øst.

Den røde linjen på kartet til høyre viser den norske redningstjeneste sitt ansvarsområde.

Området er betraktelig større enn den norske økonomiske sonen/Fiskerivernesonen rundt Svalbard og må heller ikke forveksles med disse.

Samarbeid over landegrensene

Redningstjenesten er internasjonal av natur og regulert av konvensjoner og avtaler. All redningstjeneste til havs og i luften er underlagt det samme regelverket over hele verden gjennom konvensjoner av IMO (International Maritim Organization) og ICAO (International Civil Aviation Organization).

Redningstjeneste på land er et rent nasjonalt anliggende og er i Norge beskrevet i en kgl. res. av 4. juli 1980 «Organisasjonsplan for Redningstjenesten».

I tillegg har Norge inngått en rekke bi- og multilaterale avtaler med våre naboland som mer inngående beskriver søk og redningstjenesten.

Den siste i rekken av slike avtaler regulerer samarbeidet om søk og redning i forbindelse med luft- og sjøfart i Arktis. Avtalen ble signert under Arktisk Råds ministermøte på Grønland i 2011. Dette er et samarbeid mellom åtte land i Arktis: Norge, Sverige, Finland, Danmark (Grønland), Island, Russland, Canada og USA. Arktisavtalen tar opp hvordan redningsoperasjoner skal gjennomføres, prosedyrer for å få adkomst til andre lands territorier, utveksling av informasjon og finansiering.

Beredskapen

Redningstjenesten i Norge er en nasjonal dugnad hvor alle ressurser egnet for å redde liv kan og blir benyttet, både offentlige, frivillige og private. Dermed har redningstjenesten få dedikerte ressurser som den har direkte kontroll over, men samtidig tilgang til de fleste andre ressurser i hele samfunnet.

De eneste dedikerte ressursene er 330 skvadronens redningshelikoptre som står på beredskap på seks baser i Norge. Disse er også et spleiselag. De eies av Justis og Beredskapsdepartementet, opereres av Luftforsvaret, foruten legen og medisinsk utstyr som tilhører Helse og omsorgsdepartementet, og er under operativ og taktisk kommando av HRS. I tillegg har Sysselmannen på Svalbard et redningshelikopter som HRS benytter i søk- og redningsoppdrag. På Svalbard vil beredskapen styrkes da det i 2014 skal utplasseres to fullverdige redningshelikoptre der.

De gamle, men trofaste SeaKing redningshelikoptre til 330 skvadronen skal i løpet av de neste ti årene byttes ut med nye redningshelikoptre som blir raskere, får lengre rekkevidde og er bedre utstyrt enn dagens helikoptre.

Les mer om Forsvarets nye redningshelikopter, AW101.

Også de gamle Lynx-helikoptrene til Kystvakten skal byttes ut med NH90. Også disse større, med bedre rekkevidde og bedre utstyr.

I tillegg til dette har offshorenæringen helikoptre og beredskapsfartøy i tilknytting til oljeinstallasjonene som redningstjenesten benytter.

På sjøen er Redningsselskapets redningsskøyter og sjøredningskorpsbåter, samt Kystvaktens fartøy, viktige ressurser.

Det viser seg likevel at det ofte er tilfeldige forbipasserende fartøy eller kameratbåter som er nærmest og ofte er de som redder menneskeliv og verdier til sjøs. Samtlige fartøy er pålagt å delta på søk- og redningsaksjoner. Kameratredning og nabohjelp har lange tradisjoner i Norge og vil også i fremtiden være svært viktig, uansett hvor mange og nye redningshelikoptre vi får.

Sikrere å være flere

Uansett beredskap, er det risikofylt å oppholde seg langt borte fra sivilisasjonen. Tid, distanse, klima og mørketid gjør søk- og redningsaksjoner med redningstjenestens ressurser ekstra vanskelige, i noen tilfeller umulige. Det beste er uansett å forebygge ulykker.

Også til sjøs kan det være lurt å lytte til fjellvettregel nummer syv: «Gå aldri alene.» Skip i områder langt unna redningsressurser bør seile minst to og to sammen. Da kan de bistå hverandre hvis det skulle skje en ulykke. For nærmeste redningshelikopter kan være flere timer unna.