Plikten til å hjelpe

Illustrasjonsfoto: Ringnotsnurperen «Herøy» gikk på grunn på Bjugna nord for Kvitholmen fyr i januar 2007. Foto: Kystvaktskipet «Eigun»
Illustrasjonsfoto: Ringnotsnurperen «Herøy» gikk på grunn på Bjugna nord for Kvitholmen fyr i januar 2007. Foto: Kystvaktskipet «Eigun»
Til sjøs har kamerathjelp og nabohjelp alltid stått sterkt og hatt lange tradisjoner.

Før vi hadde noen offentlig redningstjeneste eller Redningsselskap var dette også den eneste hjelpen man kunne regne med. Fremdeles i dag, og til tross for moderne redningsskøyter og redningshelikoptre, er det ofte nabobåten som redder liv eller verdier på sjøen. 

En del av lovverket

Plikten til å hjelpe er ikke bare en tradisjon, men også nedfelt i en rekke lovverk.

Straffelovens §387 gir norske borgere en generell plikt til å hjelpe:

”Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som undlader, uagtet det var ham muligt uden særlig Fare eller Opofrelse for ham selv eller andre, efter Evne at hjælpe den, der er i øiensynlig og overhængende Livsfare.”

Denne plikten gjelder ikke bare i Norge, men er også nedfelt i internasjonale maritime konvensjoner og avtaler. På toppen av disse troner Havrettstraktaten (UNCLOS) hvor denne plikten er gitt i artikkel 98:

“Duty to render assistance
1. Every State shall require the master of a ship flying its flag, in so far as he can do so without serious danger to the ship, the crew or the passengers:
(a) to render assistance to any person found at sea in danger of being lost;
(b) to proceed with all possible speed to the rescue of persons in distress, if informed of their need of assistance, in so far as such action may reasonably be expected of him;
(c) after a collision, to render assistance to the other ship, its crew and its passengers and, where possible, to inform the other ship of the name of his own ship, its port of registry and the nearest port at which it will call.
2. Every coastal State shall promote the establishment, operation and maintenance of an adequate and effective search and rescue service regarding safety on and over the sea and, where circumstances so require, by way of mutual regional arrangements cooperate with neighbouring States for this purpose.”

Artikkelen pålegger ikke bare skipsføreren til å yte assistanse, den pålegger også kyststatene å ha en effektiv redningstjeneste. Norge ratifiserte Havrettstraktaten i 1996.

Titanic-forlis fikk følger

SOLAS-konvensjonen av 1974 (Safety of Life at Sea), er IMOs (International Maritime Organization) viktigste konvensjon, og utdyper denne plikten ytterligere.

SOLAS 1974 er den siste av en lang rekke SOLAS-konvensjoner. Den første SOLAS-konvensjonen ble vedtatt i 1914, bl.a. som følge av RMS «Titanic» forlis i april 1912, men denne konvensjonen trådte aldri i kraft på grunn av første verdenskrig.

Plikten til å hjelpe er nedfelt i artikkel 33-1:

“The master of a ship at sea which is in a position to be able to provide assistance on receiving a signal from any source that persons are in distress at sea, is bound to proceed with all speed to their assistance, if possible informing them or the search and rescue service that the ship is doing so. If the ship receiving the distress alert is unable or, in the special circumstances of the case, considers it unreasonable or unnecessary to proceed to their assistance, the master must enter in the log-book the reason for failing to proceed to the assistance of the persons in distress, taking into account the recommendation of the Organization, to inform the appropriate search and rescue service accordingly.”

Reglene om dette er gjennomført i norsk rett i sjølova § 135 tredje ledd:

«I den utstrekning det kan skje uten særlig fare for skipet eller dets ombordværende, plikter skipsføreren å yte all mulig og nødvendig hjelp til enhver som befinner seg i havsnød eller trues av fare til sjøs.»