Miljøkonsekvenser av olje- og gassvirksomhet

Snorre A-platformen i Norskehavet.
Snorre A-platformen i Norskehavet.

Olje- og gassvirksomheten er den største kilden til utslipp av klimagasser i Norge. Det arbeides for å utvikle bedre overvåkningsmetoder av næringens effekter på livet i havet.

Produksjonen av olje og gass med installasjoner, legging av rørledninger, transport og foredling, fører til utslipp til vann, luft og havbunn. Utslippene og forurensingen har konsekvenser for miljøet både lokalt, regionalt og globalt.

Sannsynligheten for oljekatastrofer på norsk sokkel vurderes som liten, men om det skulle inntreffe er miljøkonsekvensene store. De siste årene har det vært noen få store akutte utslipp av olje og kjemikalier, det største var i 2007.

Sjuende største produsent av gass

I 2012 var Norge rangert som den sjuende største oljeeksportøren og den 14. største oljeprodusenten i verden. Samme år var Norge den tredje største gasseksportøren og den sjette største gassprodusenten i verden.

Norsk sokkel deles inn i tre hovedområder: Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Hvert område deles inn i blokker som kan tildeles oljeselskapene for leting og senere produksjon.

Stabil olje- og gassproduksjon

Ifølge Oljedirektoratet var den samlede produksjon av olje og gass på norsk kontinentalsokkel 227,9 millioner Sm3 oljeekvivalenter i 2015, 14 prosent lavere enn rekordåret 2004.

Etter rekordåret 2004 er den samlede produksjonen på norsk sokkel redusert, men har holdt seg på et stabilt nivå. Tendensen siden da har vært redusert oljeproduksjon, mens gassproduksjonen har gått opp.

Her kan du se en graf for utviklingen i næringen siden 1971.

Prognosene for norsk olje- og gassproduksjon tilsier at produksjonen vil være omtrent på samme nivå fram til 2020. Det forventes at oljeproduksjonen vil fortsette å avta, mens produksjonen av gass vil øke noe. Etter 2020 og fram mot 2030 forventes produksjonen å avta.

En fjerdedel av klimagassutslippene

I 2012 sto olje- og gassvirksomheten for nesten 26 prosent av de norske klimagassutslippene, eller 12,4 millioner tonn. Næringen er den største kilden til klimagassutslipp i Norge.

Den viktigste årsaken til utslippene er at produksjon av olje og gass krever store mengder energi fra gassturbiner og dieselmotorer. Transporten av olje og gass gjennom rørledninger  til landterminaler krever også mye energi.

Industrien er en betydelig kilde til utslipp av nitrogenoksider som kan gi lokal forsuring, føre til overgjødsling, og bidra til dannelsen av ozon.

CO2-utslippene kan reduseres ved mer effektiv energiproduksjon.

Utslipp til sjø

Utslipp av produsert vann er fortsatt, sammen med utslipp fra skip, den største kilden til oljeutslipp i Nordsjøen og Norskehavet. Produsert vann er vann som inngår i olje- produksjonen, og inneholder lave konsentrasjoner av blant annet oljekomponenter, tungmetaller, radioaktive stoffer og produksjonskjemikalier.

Det er vanskelig å dokumentere  om utslippene av produsert vann har virkning på livet i havet. Forskning har vist at olje og miljøfarlige stoffer i produsert vann kan ha konsekvenser for helsetilstanden og reproduksjonen av dyr som lever i havet, men konsekvensen for økosystemet er fortsatt uklar.

Internasjonalt samarbeid

Norge deltar i internasjonalt samarbeid for å redusere miljøbelastningen fra olje- og gassvirksomheten. De viktigste initiativene er:

 

I tillegg til produsert vann, står utslipp fra boring av brønner for de største utslippene til sjø. Utslippene fra boring består av knust masse fra borehullet (borekaks) og kjemikalier.

Ut i fra det en vet i dag så har ikke de regulære utslippene fra olje- og gassvirksomhet store konsekvenser for miljøet. Miljøovervåking viser at marine dyr i liten grad utsettes for så høy konsentrasjon av farlige stoffer til at det kan gi negative effekter.

Konsekvenser for havbunnen

Olje- og gassvirksomheten påvirker havbunnen gjennom plassering og flytting av installasjoner som plattformbein og rørledninger. Også når feltene stenges er det store miljøutfordringer, blant annet med håndtering av avfall.


Den fysiske påvirkningen på havbunnen er i hovedsak lokal. Mulige negative miljøkonsekvenser avhenger av naturmangfoldet der installasjonen er, og om verdifulle og sårbare arter og naturtyper påvirkes og skades.

Nedgang miljøfarlige stoffer

Både myndighetene og operatørene har arbeidet for å redusere bruk og utslipp av miljøfarlige stoffer i mange år, og gode resultater er oppnådd. Utslippene av de farligste stoffene er redusert med over 98,5 prosent fra 2003 til 2014.
Om lag en fjerdedel av de kjemikaliene som brukes slippes ut i havet.

Nasjonal regulering av utslipp

Miljødirektoratet stiller krav til at operatørene bruker kjemikalier som inneholder minst mulig miljøfarlig stoff, at utslippene er så lave som mulige og at operatørene utvikler ny teknologi. Oljeselskapene må holde seg til Forurensingsloven som regulerer virksomheten, blant annet gjennom utslippstillatelser. 

Oljeselskapene som opererer på norsk sokkel er pålagt å overvåke vannmassene og sjøbunnen rundt installasjonene ute i havet.

Miljøovervåking av vannmassene startet på slutten av 1990-tallet. Konsentrasjoner av kjemikalier og oljeforbindelser måles i blant annet i blåskjell, som plasseres i bur nær installasjonene, og i viltfanget fisk.

Det er behov for å utvikle bedre overvåkningsmetoder av næringens effekter på livet i havet, og det arbeidet med å få til dette. Operatørene er pålagt til å bidra til dette arbeidet.