Nord i tåkeheimen

I september ble det fisket torsk og hyse 300 km nord for Svalbard. Selv i februar i år, midtvinters, ble det fisket nord for Svalbard. Fordi det var isfritt. En utenkelig situasjon for få år siden, skriver Jan-Gunnar Winther i denne kronikken. Foto: Havforskningsinstituttet.
I september ble det fisket torsk og hyse 300 km nord for Svalbard. Selv i februar i år, midtvinters, ble det fisket nord for Svalbard. Fordi det var isfritt. En utenkelig situasjon for få år siden, skriver Jan-Gunnar Winther i denne kronikken. Foto: Havforskningsinstituttet.

Endringene i nord skjer så raskt at forskning og kunnskapsbasert forvaltning lett kan bli hengende etter utviklingen.

"Med usigelig møie har menneskeøiet trængt stykke for stykke mot nord over fjeld, og skoger, og tundra, og frem gjennom tåkerne langs de øde ishavskyster – den store stillhet, hvor så meget kamp og lidelse, så mangt et bittert nederlag, så mangen stolt seier svandt sporløst under det dæmpende snelag."

Dette er Fridtjof Nansens ord fra hans store verk Nord i Tåkeheimen om utforskningen av nordområdene.

Da Nansen skrev dette, var fortsatt store deler av Arktisk uoppdaget. I dag er situasjonen en annen. Nå spør vi om hvilken vei utviklingen går. For endringene i nord er raske og store. De er av både regional og global betydning. Norge er i fremste rekke når det gjelder kompetanse om Arktis, men for å være der, må vi utvikle oss. Tunge aktører entrer nå scenen i nordområdenes teater, næring og politikk følger iskanten nordover. I denne endringens time er vi tjent med å være proaktiv, forstå utviklingstrekkene og innrette kompetansen mot det som kommer. Men hva er det som kommer? Ingen vet helt sikkert. Allikevel er det nyttig å se inn i tåkeheimen. Jeg har valgt tre områder: Fiskeri, energi og shipping.

I september ble det fisket torsk og hyse 300 km nord for Svalbard. Selv i februar i år, midtvinters, ble det fisket nord for Svalbard. Fordi det var isfritt. En utenkelig situasjon for få år siden. For det er ikke bare isen som trekker seg nordover, men også kommersielt utnyttbare arter som torsk. Fortsatt er dette fisket begrenset.

Hvor stort er potensialet for et storstilt fiske i et Polhav med lite is? Det vet ikke forskerne svaret på. Vil det være næringsstoffer nok for fisken? Vil sokkelområdene i Barentshavet, rundt Svalbard og nord for Russland være de områdene hvor et rikt fiske kan etableres? Blir Norge og Russland vinnerne? Hvor mye av et framtidig fiske er innenfor 200 nautiske mil fra kyststatene? Kan vi få kommersielt fiske i internasjonalt farvann i Polhavet? Og hva blir den samlede effekten av endringene i næringskjeden? På isbjørn, sel, sjøfugl og plankton, selve bærebjelken i næringskjeden. Vi trenger mer forskning på klimaendringer og marine økosystem til å besvare disse viktige spørsmålene. Det er nok å minne om at vi eksporterer sjømat for mer enn 50 milliarder kroner per år.

Det russiske Stockman-feltet står på vent i en energisulten verden med befolkningsvekst og økt levestandard. Samtidig ønsker energiimporterende land å spre importen for å unngå ensidig avhengighet. Derfor vendes blikket nordover. Statoil ser ikke likt på hele Arktis, men deler Arktis inn i det ”manageable”, ”stretchable” og ”extreme.” Parallelt foregår en rivende utvikling av ny teknologi. Selv om det ikke er gjeldende politikk må man være forberedt på at det nordlige Barentshavet kan bli aktuell som energiprovins. Er vi kunnskapsmessig forberedt? Nei. Selv om helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet styrket kartlegging, overvåking og forskning var en overvekt av kunnskapsinnhentingen knyttet til de sørlige områdene. Vi trenger mye mer kunnskap om de nordlige områdene som nylige er blitt tilgjengelige både pga klimaendringer og grenselinjeavklaringen med Russland. Selv om det ikke bor mennesker her, ligger det an til en klassisk interessekonflikt mellom miljø, fisk og olje, med klare likhetstrekk til Lofoten.

Med økt aktivitet i nord, øker skipstrafikken til og fra fiskefeltene, offshoreinstallasjonene, bosetningene og steder med industriell virksomhet – destinasjonstrafikken. Oppmerksomheten har allikevel vært størst på transitt mellom Asia og Europa. I år er det satt ny rekord, 46 gjennomseilinger mot 34 i 2011 og fire i 2010. Volumet er 50 % høyere i år enn i fjor. Fjorårets milepæl var når Suezmax-tankeren Vladimir Tikhonov lastet med 120 000 tonn gasskondensat seilte den nordlige sjørute med en gjennomsnittsfart på 14 knop.

Årets milepæl kom da tankeren Ob River transporterte den første LNG-lasten fra Melkøya til Asia gjennom Nordøstpassasjen. Seilasen fant sted i november. Store deler av sommeren har det vært farbart nord for passasjen, en situasjon som kan bli forsterket etter hvert som isen trekker seg nordover. Man kan ikke lenger utelukke transpolar skipsfart i nær framtid. Da trengs forebyggende tiltak som styrking av redningskapasiteten og oljevernberedskapen, avklarte ansvarsforhold, forbedrede navigasjonssystem, bedre is- og værvarsling, økt kunnskap om oljeforurensning i isfylte farvann, klimaeffekt av lokale utslipp og faren for introduserte arter. Listen er lang.

Jeg avslutter med Nansens perspektiv på utviklingen i nord:

"Helt siden Nordmændenes tidlige reiser har vistnok ishavsfærderne git menneskeheten materielle værdier, som rike fiskerier, hval- og sælfangst og andet; de har git vitenskapelige værdier i kundskap om ukjendte strøk og forhold, men de har bragt ulike meget mer; de har hærdet menneskeviljen til overvindelse av vanskeligheter … Ta de arktiske reiser ut av vor historie, blir den ikke fattigere? Kanskje der har de git menneskeheten det største."

Kronikk av Jan-Gunnar Winther, direktør Norsk Polarinstitutt og senterleder Framsenteret.

Mer fra Framsenterets kronikkserie.