Vil redusere marin forsøpling

Garn med råtten fisk funnet på opprenskningstokt utenfor Senja. Foto: Fiskeridirektoratet.
Garn med råtten fisk funnet på opprenskningstokt utenfor Senja. Foto: Fiskeridirektoratet.

Søppel i havet kommer fra land og båter. Plast og komponenter fra fiskeredskap er verste trussel for dyrelivet. Det arbeides både med å rydde opp, og redusere søppelmengden som når havet.

– Noe søppel driver på land. Langs kysten i sør ser vi mest husholdningsavfall. Det er her det bor mest folk. Dessuten er det her søppelet som følger havstrømmene fra Europa, først når Norge, sier Erlend Standal, seniorrådgiver ved Industri- og havavdelingen hos Miljødirektoratet.

Lenger nord dominerer ulike gjenstander fra fiskeriene, som oppdriftsbøyer, taubiter, fiskekasser og deler av not og garn.

Plast er verst

I motsetning til papir og matavfall, bruker plast i havet lang tid på å brytes ned. For noen typer plast kan det ta flere hundre år. Fugler forveksler synlige plastbiter med mat. Plasten kan sette seg fast i halsen og kvele fuglen, eller havne i magen eller tarmen, og hindre matopptak.

Selv om plasten brytes ned til usynlige biter, er den fortsatt en miljøtrussel. Mikroplast, plastbiter under 5 mm i størrelse, spises av dyreplankton. Slik tas miljøgifter i og på plasten, opp i næringskjeden. Til slutt kan miljøgiftene ende opp i fisken på middagsbordet.

Strandryddedag på Hvaler 2012. Foto: Oslofjordens friluftsråd.

Det er bedre og billigere å forhindre at søppelet når havet, enn å rydde opp i etterkant. Derfor deltar Norge, sammen med 14 andre land og EU, i utviklingen av en handlingsplan mot marin forsøpling gjennom OSPAR-konvensjonen.

Mikroplast finnes i mange produkter, blant annet for kroppspleie. Flere skrubbekremer inneholder mikroplast. Når skrubbekremen skylles bort i dusj eller vask, ender plastbitene i havet.

Også klær laget av kunststoffer frigir mikroplast under vask som følger avløpsvannet til havet.

– Hver gang du vasker fleecegenseren kan den avgi så mye som 2000 biter mikroplast, sier Standal.

Dette er eksempler på kilder til marin forsøpling som OSPARs handlingsplan skal begrense.

Spøkelsesfiske

Garn og teiner som mistes under fiske, bidrar til såkalt spøkelsesfiske og kan fange fisk og skalldyr i mange år.

Problemet er størst i nord, og på dypt vann. Det skyldes at det er i nord det fiskes mest med slike faststående redskap. Begroing av garna går også saktere i nord og på dypt vann. Det betyr at spøkelsesgarn er fiskbare i lenger tid i nord og på dypet, enn i sør og på grunnere områder.

Rydder fiskefelt

Fiskeridirektoratet har tatt opp spøkelsesgarn siden 1983. Fram til midten av 2000-tallet ble det søkt etter spøkelsesgarn cirka tre uker i året. Fra 2010 er bevilgningene økt, så i dag kan opp mot 40 dager settes av til slike tokt.


Fakta:

OSPAR-konvensjonen skal beskytte og ta vare på miljøet i Nordøst-Atlanteren: 

www.ospar.org

OSPARS handlingsplan mot marin forsøpling kan lastes ned her.

 

Det er forsket lite på antall fisk og dyr som dør i spøkelsesgarn. Forsøk med blåkveitegarn viste stor utskiftningsrate i garna. Fanget fisk kunne være spist opp av bunndyr allerede etter en dag. Da var garnet klar til å fiske mer.

– Det betyr ikke at vi kan si spøkelsesgarn har negativ innvirkning på bestandsnivået av fisk og skalldyr, selv om det er et uønsket uttak. Det er det forsket for lite på, understreker Gjermund Langedal, seniorrådgiver ved utviklingsseksjonen i ressursavdelingen hos Fiskeridirektoratet.

Fiskeridirektoratet prioriterer havområdene fra Sogn og Fjordane og nordover siden det er her det innrapporteres flest tapte garn. Årets tokt hentet opp nærmere 1000 spøkelsesgarn. Siden oppstarten har Fiskeridirektoratet hentet opp mer enn 18.000 spøkelsesgarn.

Ønsker bedre rapportering

– Fiskeren plikter å forsøke å hente opp tapt fiskeredskap selv. Når det ikke er mulig, skal fiskeren melde fra om tapt fiskeutstyr til Kystvaktsentralen, sier Langedal.

Denne rapporteringen kan bli bedre.

I dag må fiskerne ringe eller sende e-post til Kystvaktsentralen for manuell registrering av hvor fangstredskapene er satt ut. På samme vis meldes mesteparten av tapt redskap til Kystvaktsentralen ved at fiskeren ringer og sier fra. Detaljer er viktige ved sokneoperasjoner etter tapt fiskeredskap på opptil 7-800 meters dybde. Derfor kontakter Fiskeridirektoratet som oftest fiskeren i etterkant for ytterligere informasjon.

– Et elektronisk system der fiskeren kan oppgi eksakt posisjon og relevante data rundt et tapsforløp, vil forhåpentligvis øke tilbakemeldingene både i mengde og kvalitet, og dermed redusere arbeidet for Kystvaktsentralen, sier Langedal.

FiskInfo

Ifølge Rita Naustvik Maråk, fagsjef fiskeriteknologi ved Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) jobbes det med å forenkle slik rapportering.

– FHF, sammen med Sintef og Barentswatch, utvikler dataløsninger der fiskeren elektronisk kan markere posisjon for start og slutt for utsatt fangsredskap. Dersom det kobles opp mot strøm og værforhold, kan det brukes til å beregne hvor tapt fangsredskap har drevet hen, sier hun.

Prosjektet heter FiskInfo. Barentswatch skal bidra med kartlag fra ulike offentlige etater for bruk i fiskernes kartplottere. 

Les mer om kart til kartplotter-tjenesten "FiskInfo"

Sensor

For ytterligere å lette søket etter spøkelsesgarn, jobbes det med å utvikle sensorer som kan festes på fiskeredskapet. Hvis garnet går tapt, kan sensoren angi nøyaktig posisjon på havbunnen. Et kommersielt gjennombrudd er foreløpig ikke i sikte. Slike sensorer må tåle saltvann, høyt trykk, røff behandling under fiske i dårlig vær, være små nok til ikke å hindre fisket, og ikke være for dyre.

– Det er mange tøffe krav. Foreløpig er vi i en utviklings- og uttestingsfase, sier Gjermund Langedal.