Iskanten – et sårbart sted med mye liv

Forskningsskipet Lance på tokt. Foto: Sebastian Gerland/Norsk Polarinstitutt.
Forskningsskipet Lance på tokt. Foto: Sebastian Gerland/Norsk Polarinstitutt.

Etter som isen smelter og trekker seg nordover om våren i Arktis, dannes et produktivt belte med yrende liv i et ellers næringsfattig hav.

– Generelt sett er vannmassene i Arktis mindre produktive enn de atlantiske vannmassene sør for polarfronten, sier Haakon Hop, seniorforsker og leder av is-økosystemer ved Senter for is, klima og økosystemer (ICE) ved Norsk Polarinstitutt.

Algeoppblomstring i smeltevann

Planteplankton er grunnlag for dyreliv i havet. Om våren skjer det en oppblomstring av alger. For at det skal skje, må det være lagdeling i vannmassene. Slike spranglag på 20-30 meters dyp, skapt av ulik saltholdighet eller ulik temperatur, gjør at algene ikke synker ned dit det er for lite lys til plantevekst. Lagdelingen oppstår enten ved oppvarming av overflatevannet, eller ved at overflaten tilføres smeltevann. Soloppvarmingen i Arktis er for svak til å skape lagdeling, men når havisen smelter blir overflatevannet nær iskanten ferskere enn saltvannet dypere nede.

Næringsstoffer er et annet vilkår for algeoppblomstring. Det er generelt lite næringsstoffer i havet i Arktis, men høst- og vinterstormer rører om vannmassene slik at næringssaltene i dypet blir tilgjengelige for algene lenger oppe. I det grunne Barentshavet når denne omrøringen helt ned til havbunnen.

Iskanten

– Når iskanten smelter nordover om våren og sommeren, blir stadig nye områder tilgjengelige for algeoppblomstring. Den varer til næringssaltene er brukt opp. Slik blir algeoppblomstringen langs iskanten som et produksjonsbånd som flytter seg stadig lenger mot nord utover sommeren, sier Hop.

Algene ved iskanten beites på av dyreplankton, som igjen er mat for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Iskanten er også stedet mange seler hviler og føder unger, og hvor isbjørnen jakter på sel. 

Til tross for rikt dyreliv, er det lite kommersielt fiske langs iskanten.

Når havisen smelter om våren, blir iskanten et rikt område fylt av liv. Illustrasjon: Audun Igesund/Norsk Polarinstitutt.

Isen trekker seg tilbake

– Utbredelsen av havis i Arktis varierer sterkt gjennom året, og fra år til år, sier Sebastian Gerland, seksjonsleder for Hav og havis ved Norsk Polarinstitutt.

Deres målinger har siden 1979 vist at trenden er stadig mindre havis i Barentshavet.

Alle svar er ikke funnet for hvorfor havisen trekker seg tilbake. Varmere klima, med varmere luft og vann, gjør det naturlig med kortere frysesesong og tidligere smelting av isen. Men flere prosesser kompliserer bildet.

– I utgangspunktet er det kald nok luft, og kaldt nok vann, som skal til for å danne havis. Men mange faktorer som solstråling, skydannelse, vind og havstrømmer, lagdeling i havet og isdynamikk, påvirker dette. Endret nedbør har også betydning. For eksempel gjør tykkere snølag at havisen vokser seinere, sier Gerland.

Biologiske konsekvenser

Det at iskanten forflyttes nordover, påvirker dyrelivet i Arktis. Reisen til matfatet ved iskanten kan bli for lang for isbjørn og sjøfugl.

– Det kan bli for langt å fly fra reirplassene til iskanten for å finne mat, for fugler som hekker på Svalbard. Allerede nå ser vi at fugler som ismåke, krykkje og alkekonge heller beiter foran brefrontene på Svalbard. Isbjørn som blir igjen på fastlandet, risikerer å bli svært avmagret, sier Haakon Hop.

Ifølge Hop er det ikke bare i Barentshavet iskanten har trukket seg mot nord. I Øst-Sibirhavet, havet nord for midtre og østre Sibir, har iskanten trukket seg så langt tilbake at den har flyttet seg fra den grunne kontinentalsokkelen og ut over det dype Polhavet.

– Når iskanten ligger over det flere tusen meter dype Polhavet, forsvinner algene og næringsstoffene ned til bunnen og ut av økosystemet. De er for dypt nede til at de kan gjenbrukes året etter når høst- og vinterstormene har rørt om vannmassene, slik som i de grunne sokkelhavene. Dette får konsekvenser for den biologiske produksjonen som ikke blir særlig høy, sier Hop.

Forurensing

Polarfronten, som er grenselinja mellom varmt atlantisk vann og kaldt arktisk vann, følger i stor grad iskanten ved maksimal utbredelse i det østlige Barentshavet.

– I dag er den isfrie delen av Barentshavet viktig for fiskeriene med rike forekomster av lodde, torsk, hyse og sild. Dette er også viktige beiteområder for kvitnos og flere arter bardehval, sier Jan Helge Fosså, seniorforsker ved faggruppen for bentiske ressurser og prosesser ved Havforskningsinstituttet.

Deler av Barentshavet er åpnet for petroleumsaktivitet. Dersom det utvides til områder med havis, kan det gi miljøutfordringer.

– I utgangspunktet er problematikken i forhold til olje den samme i Arktis som for petroleumsvirksomheten lenger sør, sier Harald Loeng, forskningsdirektør i Havforskningsinstituttet.

Selv om dette fortsatt er hypotetiske problemstillinger, anser han akutte utslipp, som en utblåsning, eller uhell med skip, som den største faren. Hvis dette skjer om sommeren kan det påvirke algeoppblomstringen og fiskelarvene. Om vinteren derimot, er det liten biologisk produksjon i de isdekte områdene.

– Spørsmålet blir hvilken aktivitet man vil tillate i områder med fare for havis, sier Loeng.

Iskanten per 13. februar 2013.

Ifølge Ann Mari Green, sjefsingeniør ved seksjon for petroleumsvirksomhet i Miljødirektoratet, er iskanten et økosystem som er sårbart for akutt oljeforurensing, miljøgifter og klimaendringer.

– Produksjonen av plante- og dyreplankton foregår ved lave temperaturer i de øvre vannlag i et 20-50 km bredt belte langs iskanten. Det innebærer at konsentrasjon av beitende arter i området kan være høyt. Særlig for sjøfugl gjør dette at iskanten er sårbar for akutt oljeforurensing deler av året, sier hun.

Ved siden av oljeutslipp, anser hun utslipp av sot etter forbrenning som et problem. Sot regnes som en kortlevd klimadriver, og vil bidra til raskere global oppvarming gjennom å øke nedsmeltingen av isen. Det påvirker grunnlaget for det produktive økosystemet.

Akutt forurensing ved iskanten gir spesielle utfordringer. Ikke bare fordi det er langt til bebygde områder og infrastruktur. Isen, og delvis mørke, gjør det vanskelig å oppdage forurensingen, og gjør oppryddingen utfordrende. Lenser og opptakere fungere dårlig i et hav fullt av is. Kjemisk dispergering har også begrenset effekt fordi isen demper bølgene som er nødvendige for at dispergeringsmidlene skal blandes med oljen. Brenning av olje er problematisk på grunn av sotens negative effekter på isen, men kan likevel være det beste alternativet for å fjerne olje fra isfylte farvann.