Situasjonen med lakselus inngår som en naturlig del av rapporteringen om risiko i oppdrett. Foto: Alf Sollund.
Situasjonen med lakselus inngår som en naturlig del av rapporteringen om risiko i oppdrett. Foto: Alf Sollund.

Samarbeid om risikovurdering av fiskeoppdrett

Dyrevelferd, rømt oppdrettslaks, lakselus og andre miljøutfordringer sjekkes hvert år. En enklere rapport skal gjøre det å lettere å vurdere risiko for oppdrett mer helhetlig.

For å gjøre risikorapporteringen av norsk fiskeoppdrett lettere å bruke, valgte Havforskningsinstituttet å dele rapporten i to. Mens en del beskriver risikovurderingene, presenterer den andre bakgrunnsinformasjon og kunnskapsstatus for hvert tema.

– Vi er svært fornøyde. Havforskningsinstituttets metode for å kartlegge risiko gir større potensial for å koble våre risikovurderinger mot deres vurderinger, som gir bedre grunnlag for å vurdere helhetlig risiko. Vi har startet samarbeid med Havforskningsinstituttet for å se om dette er mulig, sier seniorrådgiver Knut Lervåg i Fiskeridirektoratet.

Rapporten er enkel å finne fram i. Hver miljøpåvirkning har et kapittel, mens hvert produksjonsområde har fått egen risikovurdering. Unntak er temaet miljøeffekter ved bruk av legemidler der dette er gjort per avlusningsmiddel, og temaet bruk av villfanget rensefisk der inndelingen følger de tre fiskerisonene.

Rømt oppdrettslaks truer fortsatt villaksen

Genetisk innblanding fra rømt oppdrettslaks, regnes fortsatt som en av de største truslene for villaksen. Selv om flesteparten av de rømte oppdrettslaksene forsvinner i havet ved at de sulter i hjel, dør av sykdom eller spises av predatorer, overlever flere tusen. Når de vandrer opp i elvene, kan de gyte med villaksen og endre de unike laksebestandene.

Fiskeridirektoratets tall over rømninger viste en synkende trend for årene 2014 – 2017, men steg både i 2018 og 2019.

– Vi antar det er underrapportering av rømning, for vi finner oppdrettslaks i elvene selv om det ikke er meldt inn rømninger i området, sier Ellen Sofie Grefsrud, forsker ved Havforskningsinstituttet og redaktør for årets risikovurdering.

Rapporten gir en oversikt over miljøeffekter av lakseoppdrett. Foto: Anders Røeggen.Sju av tretten produksjonsområder kom ut med høy risiko for ytterligere genetisk endring av villaksen.

Fiskeridirektoratet er fornøyd med at hvert produksjonsområde har fått egne risikovurderinger for lakserømning.

– Det er interessant for oss. Vi jobber med å sette sammen data fra ulike datakilder for å vurdere risiko tilknyttet anlegg blant annet basert på rømmingsdata, tilsynsdata, tekniske data og akvakulturregisteret. Her kan Havforskningsinstituttets vurderinger gi et langt bedre bilde på konsekvensene ved for eksempel rømning fra et anlegg, sier Lervåg.

Fiskeridirektoratets tiltak spenner fra tilsyn med anleggene, økt veiledning og informasjon, og regelverkendringer hvis det er nødvendig.

– Avlusning er arbeidsoperasjonen der det oftest rømmer laks, så det blir en av våre satsinger framover, sier Lervåg.

Næringssalter er et lite problem, organiske partikler et litt større

Laksen slipper ut oppløst nitrogen og fosfor via gjellene etter å ha spist, samt litt gjennom urin. Dette utgjør ikke noe stort problem, siden norskekysten i hovedsak er nitrogenbegrensende, det vil si at vannet har lite nitrogen om sommeren.

– De aller fleste anlegg ligger på steder med god strøm og vannutskifting, sier Grefsrud.

Derimot kan organiske partikler fra fiskeekskrementer og spillfôr være et problem.

– Vi har god overvåkning for anlegg over bløtbunn, men mindre kunnskap om anlegg over hard og mellomhard bunn. Der kan vi ikke ta prøver med grabb, men må undersøke visuelt, sier Grefsrud.

Når mer av sjøbunnen kartlegges, kan det forhindre at oppdrettsanlegg ikke legges til sårbare habitat.

– Det vil hjelpe mot organisk utslipp, men naturlig nok ikke mot rømning eller utslipp av lakselus, understreker hun.

Les også: Skal kartlegge kysten under vann

– Kartlegging av sjøbunn vil gi viktig informasjon i forkant av etablering av akvakulturanlegg. Slik informasjon vil også være viktig for innehavere av akvakulturtillatelser til bruk i deres risikovurderinger ved drift av akvakulturanlegget, påpeker Lervåg.

Noen lusemidler øker dødeligheten for krepsdyr

Lusemidlenes effekt på ville krepsdyr tas opp i kapittelet «Miljøeffekter på non-target-arter ved bruk av legemidler.»

Hvert legemiddel er behandlet for seg, både de fisken bades i, og de den får i fôret.

– Dette er vi stolte over. Vi har vurdert risikoen for miljøeffekter for hvert enkelt avlusningsmiddel, inkludert kitinhemmere, sier Grefsrud.

Rapporten viser effektene legemidlene har på hver art, inkludert graden av overdødelighet. Blant annet finnes det studier for effekten av flubenzuroner i fôrpartikler, på non-target-arter. Konsentrasjoner tilsvarende det som gis laks over 7 og 14 dager, økte dødeligheten både hos hummeryngel og dypvannsreker (<73 % dødelighet).

Rensefisk har dårligere velferd enn oppdrettslaks

Miljøeffekten ved bruk av villfanget leppefisk i fiskeoppdrett, er vurdert. Det samme er rensefiskens og laksens velferd i merdene.

Siden 2012 har produksjonen av norsk laks ligget stabilt mellom 1,2 og 1,3 millioner tonn i året. Samtidig skjøt bruken av rensefisk i været.

– Den stabile produksjonen gjør det enklere å studere effektene fra år til år. Det var fritt fiske av leppefisk. I 2017 ble det fisket i underkant av 28 millioner leppefisk. Fra 2018 ble kvoten satt til 18 millioner leppefisk. I tillegg oppdrettes det rundt 40 millioner rognkjeks som også brukes som rensefisk, sier Grefsrud.

Ifølge rapporten har bruk av villfanget leppefisk moderat til høy miljøeffekt, blant annet for spredning av sykdom.

Siden laksemerder er bygget for laksens behov, gir de dårligere vilkår for rensefisk. Mens rognkjeksen reagerer på høy temperatur, sterk strøm og sykdom, er det lav temperatur, sykdom og miljøforhold i merdene som er negativt for leppefiskene.

Laksens velferd regnes som god eller moderat god. I nord knyttes problemene til lave temperaturer og bakterielle sårinfeksjoner, mens Vestlandet har utfordringer med sykdommen PD (Pancreas disease) samt stress og skader i forbindelse med luseoperasjoner.

– Avlusningsmetodene har endret seg. Man har gått fra kjemiske behandlinger til mekanisk avlusning med varmebehandling og ferskvann. Noen av disse metodene påfører fisken skader og økt stress. Dette kan gjøre fisken mer mottakelig for sykdom og øke sannsynligheten for dødelighet, sier Grefsrud.