Radioaktivitet

Blant de viktigste kildene til radioaktiv forurensning i Norge finner vi også utslipp fra Tsjernobyl-ulykken i 1986. Foto: Statens strålevern.
Blant de viktigste kildene til radioaktiv forurensning i Norge finner vi også utslipp fra Tsjernobyl-ulykken i 1986. Foto: Statens strålevern.
De viktigste kildene til radioaktiv forurensning i Norge har til nå vært nedfallet etter atomprøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet, vesteuropeiske reprossesseringsanlegg for brukt kjernebrensel og utslipp fra Tsjernobyl-ulykken i 1986.

Avhengig av hvordan ulike radioaktive stoffer oppfører seg i marint miljø kan en del transporteres med havstrømmer over lange avstander. Etter utslipp i Irskesjøen transporteres for eksempel technetium-99 med havstrømmer inn i Nordsjøen og videre opp langs norskekysten til Barentshavet.

Østersjøen viktig kilde til radioaktivitet

Østersjøen er en viktig kilde til radioaktivitet i norske havområder. Radioaktive stoffer føres med havstrømmer herfra og oppover langs norskekysten.

Østersjøen har høyere konsentrasjoner av cesium-137 og strontium-90 enn mange andre havområder. Dette skyldes det relativt store nedfallet av cesium-137 etter Tsjernobyl-ulykken og at Østersjøen er et relativt innelukket havområde. Vannutskiftingen går derfor langsommere her enn i mange andre havområder, og forurensninger blir værende her lengre enn i mer åpne havområder.

Strontium-90 kommer for det meste fra nedfall fra atomprøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet. Norskekysten påvirkes også av radioaktive stoffer som løsrives fra forurensede sedimenter i Irskesjøen. Disse fraktes så videre med havstrømmene for etter hvert å nå norske kystområder.

Radioaktive stoffer kan tas opp i planter og dyr

I hvilken grad radioaktive stoffer tas opp i planter og dyr varierer fra stoff til stoff. For eksempel tas technetium-99 lett opp i tang og hummer. Polonium-210 tas opp i blåskjell og fisk. Andre radioaktive stoffer, som uran, tas i liten grad opp i organismer som lever i havet.