Havretten gir forutsigbarhet i nordområdene

Grønland og flyplassen i Kangerlussuaq. Foto: UD.
Grønland og flyplassen i Kangerlussuaq. Foto: UD.
En grunnleggende forutsetning for forutsigbarhet og stabilitet er at folkeretten og de folkerettslige spillereglene respekteres av alle stater. 

Det er bred internasjonal enighet om at FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982 utgjør det folkerettslige grunnlaget for havområdene i Arktis, herunder Polhavet. Dette er avgjørende for å forebygge og unngå tvister og mulige konflikter i området. Ressursene i området ligger nesten uten unntak under nasjonal jurisdiksjon i uomstridte områder. Respekten for folkeretten er grunnleggende for de arktiske statenes felles mål om stabilitet og forutsigbarhet.  

Havrettskonvensjonen av 10. desember 1982 utgjør det sentrale regelverket i havretten. Konvensjonen har en bred og helhetlig tilnærming til havrettslige problemstillinger. Den har oppnådd tilnærmet global oppslutning, og representerer et historisk kompromiss mellom kyststaters ønske om jurisdiksjon i egne kystområder og havets frihet. Selv om mange av konvensjonens bestemmelser var rettsskapende da konvensjonen ble vedtatt, anses store deler av konvensjonen i dag som kodifisering av internasjonal sedvanerett. Særlig gjelder dette de mest grunnleggende bestemmelsene om økonomisk sone og kontinentalsokkel. Havrettskonvensjonen må utfylles med globale, regionale og bilaterale traktater, men konvensjonen er spesiell i den forstand at den har en bestemmelse som i stor grad gir den forrang framfor andre avtaler på konvensjonens område.

Norske jurisdiksjonsområder

I 1976 ble Norges økonomiske sone opprettet ut til 200 nautiske mil fra Fastlands-Norges grunnlinjer. I samsvar med havrettskonvensjonen har Norge suverene rettigheter i den økonomiske sonen når det gjelder utforskning, utnyttelse og forvaltning av de levende og ikke-levende naturressursene. Med hjemmel i Lov om økonomisk sone av 1976 ble Fiskevernsonen ved Svalbard opprettet i 1977 ut til 200 nautiske mil. Fiskerisonen ved Jan Mayen ble opprettet i 1980, også denne med hjemmel i Lov om økonomisk sone. Fiskerisonen går ut til 200 nautiske mil der den ikke er avgrenset mot Island eller Danmarks (Grønlands) soner.

Kontinentalsokkelen

Kontinentalsokkelen er den undersjøiske naturlige geologiske forlengelse av kyststatenes landmasse. Havrettskonvensjonen slår fast at alle kyststater uten videre har suverene rettigheter over kontinentalsokkelen ut til 200 nautiske mil fra grunnlinjene. I motsetning til den økonomiske sone kan imidlertid kontinentalsokkelen strekke seg lenger ut enn 200 nautiske mil, men da basert på konkrete kriterier fastsatt i Havrettskonvensjonen.

Konvensjonen gir detaljerte regler for fastsettelsen av kontinentalsokkelens yttergrense mot de store havdypene. Sokkelens utstrekning utover 200 nautiske mil skal fastsettes i samsvar med anbefaling fra en egen kommisjon – Kontinentalsokkelkommisjonen – som er etablert for dette formålet.

Mens Canada, Danmark Russland og USA fortsatt arbeider med å innhente og systematisere informasjon om sine sokler i Polhavet, har Norge allerede mottatt sine anbefalinger fra Kontinentalsokkelkommisjonen. Norge presenterte sine data i 2006 og mottok den endelige anbefalingen i 2009. Med dette ble Norge den første arktiske staten som har mottatt anbefaling om sokkelens utstrekning fra Kontinentalsokkelkommisjonen.