God forvaltning av norsk akvakulturnæring må baseres på fakta. Derfor ønsker Fiskeridirektoratet en risikovurdering fra Havforskningsinstituttet for norsk fiskeoppdrett. Det må til for at Fiskeridirektoratet, sammen med Mattilsynet og Miljødirektoratet, skal kunne vurdere de overordna miljøutfordringene til oppdrettsnæringen. Ønsket er å vurdere alle potensielle miljøeffekter, samt all risiko knyttet til de ulike delene av produksjonskjeden.
Tilgjengelig rapport
– Vi utarbeidet den første rapporten om risikovurdering av norsk fiskeoppdrett i 2011. Den siste rapporten, basert på datainnsamling i 2015, kom i 2016, forteller Terje Svåsand, programleder for akvakultur ved Havforskningsinstituttet.
– Vi tok initiativ til utarbeidelsen av risikorapporten, og data fra oss er et viktig grunnlag for vurderingene. I neste omgang omsetter vi denne kunnskapen til praktisk forvaltning, sier Henrik Hareide, seksjonssjef ved Kyst- og havbruksavdelingen i Fiskeridirektoratet.
Lakselus og lakserømming er verst
En hovedhensikt med rapporten er å kartlegge hva som er de alvorligste miljøutfordringene slik at effektive tiltak kan settes inn der behovet er størst. To felt peker seg ut: Lakselus og rømt oppdrettslaks. Dette er de største miljøutfordringene siden de påvirker store områder med mulige alvorlige økologiske konsekvenser.
Sjøørreten lider mest på grunn av lakselusa. I motsetning til laksen som svømmer ut i havet, oppholder sjøørreten seg i fjordene om sommeren og høsten. Dermed utsettes den for kontinuerlig smittefare fra lakselusa. I Nord-Norge er også sjørøya utsatt for et tilsvarende smittepress.
Selv om smittepresset er relativt lavt på utvandrende laks i flere av de undersøkte områdene, økte det generelle smittepresset på den utvandrende smolten i 2015 i forhold til i 2014. Smittepresset var størst i Hordaland, ytre deler av Sogn og Fjordane, Stordalsfjorden på Sunnmøre, Nord-Trøndelag og Steigen i Nordland.
– Antallet lakselus øker fra 1. mai og utover, mens det vanligvis synker utover høsten. Men i 2015 fortsatte lusenivåene i Midt-Norge å øke helt fram til jul. Årsaken kan være at lakselusa utvikler resistens mot lusemidler, sier Svåsand.
En fare med lakserømming, er at rømt oppdrettslaks kan ha genetisk påvirkning på unike villaksstammer. Faren for at umoden voksen fisk skal overleve fram til kjønnsmodning og gå opp i elva, regnes som lavere enn at rømt smolt skal fullføre livssyklusen og krysse seg med villaks.
Ifølge overvåkningsprogrammet for rømt fisk, var det mindre rømt fisk i elvene i 2015 enn i 2014. I 2015 var det mer enn 10 prosent innslag av rømt fisk i 17 av 165 elver. For 2014 var det tilsvarende innsalg i 30 av 140 elver.
Risikoen for dette er større ved rømming av vårsmolt enn ved rømming av sjøklar høstsmolt. Derfor har Fiskeridirektoratet bedt Havforskningsinstituttet om å få en tabell over minstemaskevidde for smoltnøter for å hindre rømming av smolt.
– Dette er et eksempel på hvor vi først identifiserer viktige kilder til problem, som smoltrømming. Deretter kan vi sette i verk effektive tiltak mot dette, sier Hareide.
Utslipp mindre alvorlig
Risikoen for regional påvirkning fra utslipp av næringssalter og organisk materiale fra oppdrettsanlegg, regnes fortsatt som lav.
Det er påvirkning under anlegg og i nærområdene, men de aller fleste anlegg har meget god, eller god miljøtilstand.
Flere oppdrettsanlegg ligger i nærheten av sårbare bunnhabitat som ålegrasenger og korallrev.
– Disse anleggene kan potensielt påvirke slike sårbare habitat. Vi har ikke oversikt over denne påvirkningen. Det skal vi forske videre på, sier Svåsand.
Økt legemiddelbruk mot lakselus
En annen utfordring er den økende bruken av legemidler mot lakselus. Det skuldes at lakselusa utvikler resistens mot lusemidlene. Siden lakselusa er et krepsdyr, brukes det blant annet kitinhemmende stoffer som blokkerer lakselusas skallskifte. Kitinhemmerne har samme effekt på andre skalldyr nær oppdrettsanleggene, som reker, krabbe og hummer.
Det trengs fortsatt mer forskning for å få nok kunnskap til å kunne vurdere effektene som lusemidlene har på organismene som blir eksponert i nærområdet.
Trenger mer kunnskap
Til tross for år med forskning på miljøkonsekvensene av fiskeoppdrett, finnes det fortsatt kunnskapshull å fylle.
Lenker:
Havforskningsinstituttets risikovurdering for 2016.
Mattilsynets oversikt over fiske- og skjellsykdommer
Stortingsmelding 16 (2014-2015):
Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett
– Vi trenger mer informasjon om interaksjon mellom oppdrettslaks og villfisk som sei. Vi trenger bedre overvåkningsprogram for rømt oppdrettslaks i elvene, bedre kunnskap om den genetiske interaksjonen mellom villfisk og rømt fisk, og vi må vite mer om de økologiske konsekvenser dette får, sier Hareide.
Han ønsker også mer kunnskap om miljøbelastningene på nye oppdrettslokaliteter utenom de klassiske områdene med bløtbunn i fjordene.
Det er god oversikt over patogener i oppdrett, men det er lite data på smitte fra oppdrett til villfisk.
– Vi har vurdert smitte fra oppdrett til villfisk av virus som forårsaker sykdommer som PD (Pancreas disease), HSMB (Hjerte- og skjelettmuskebetennelse) og ILA (Infeksiøs lakseanemi). Kartleggingen tyder på at det er lite smitte fra oppdrettsfisk til villfisk i sjøen. Men smittefaren kan være større i elvene der fisken står tettere. Dette undersøker vi nærmere nå, sier Svåsand.
Bruk av leppefisk utgjør et annet kunnskapshull. Selv om det kan være bedre å bruke leppefisk enn medisiner til å kontrollere lakselusa, vet vi for lite om konsekvensene av dette. Vil flytting av leppefisk fra et sted av kysten, til et oppdrettsanlegg et annet sted, kunne endre den lokale leppefisken genetisk? Gir dette ny smitterisiko? Har fisket etter leppefisk negativ effekt på de lokale bestandene der denne fiskes opp?
– Vi har oppdatert vår kunnskap rundt bruken av leppefisk, men vet fortsatt ikke nok, sider Svåsand.
Dyrevelferd
Hver måned rapporterer oppdretterne hvor mye fisk som har dødd i merdene til Fiskeridirektoratet. Data viser at etter 15 måneder i sjøen, ligger mediandødeligheten på under 9 prosent. Fordelingen av anlegg med høy og lav dødelighet er meget skeiv.
Forhøyet dødelighet kan komme av dårlig smoltkvalitet, sykdom og dårlig vannmiljø. Behandlingen under avlusingen øker risikoen for forhøyet dødelighet og dårligere velferd for laksen.
Risikovurderingen av norsk fiskeoppdrett vil oppdateres hvert år og legges ut på Havforskningsinstituttets hjemmeside.
