Mer enn 90 prosent av fisken i havet må vi forhandle med andre land om. I nord forhandler Norge med Russland, og den blandende norsk-russiske fiskerikommisjon møtes en gang per år om høsten for å forhandle i all hovedsak om torsk og hyse i Barentshavet og Norskehavet. I tillegg avtaler gjerne Norge og Russland også mindre kvanta for andre arter.
Kommisjonen har etablert en rekke arbeidsgrupper som har som oppgave å følge opp de årlige avtalene mellom Norge og Russland. Disse gruppene arbeider for eksempel med felles kontrolltiltak, felles reguleringstiltak som redskapsbruk og omregningsfaktorer eller andre saker som kommisjonen har avtatl at det skal arbeides med. Nordøst atlantisk torsk og hyse er felles bestander som i utgangspunktet blir delt likt mellom Norge og Russland. I tillegg blir de to landene enige om hvor mye fisk såkalte ”tredjeland” kan fiske.
”Tredjeland”
Dette er land som ikke har direkte kystlinje til et havområde de fisker i, men som gjennom historien har fått anerkjent rettigheter til å fiske i området. I Barentshavet og Norskehavet er flere EU-land som historisk har fisket i området og Færøyene eksempler på slike tredjeland.
De historiske rettighetene er forankret i det fisket disse landene i hovedsak drev med før Norge og andre land innførte økonomiske soner på 200 nautiske mil i 1977.
EU-flåten
Som nevnt har fiskefartøyer fra mange EU-land drevet fiske på de rike fiskebankene i Norskehavet og Barentshavet i mange år. Men nord for 62° N er det de historiske rettighetene basert på kvotene avtalt mellom Norge og Russland som gjelder.
I sør, i Nordsjøen og Skagerrak, er det EU Norge må forhandle med for å få på plass årlige fiskeriavtaler. Dette er ofte vanskeligere forhandlinger enn de mellom Norge og Russland. Dette skyldes først og fremst at Norge og EU har forskjellige forvaltningsprinsipper på en del områder og at fordelingen av ressursene mellom Norge og EU er mer komplisert enn tilfellet er mellom Norge og Russland. Norge og EU må forhandle om mange forskjellige arter hvor fordelingene av artene mellom partene vil være ulik. I tillegg må EU-forhandlerne og EU-kommisjonen prøve å ta hensyn til de ulike medlemslandene sine forskjellige interesser og krav.
Som en konsekvens av de årlige fiskeriavtalene mellom Norge og andre land har fiskefartøyer fra andre land tillatelse til å fiske hele eller deler av kvotene sine i norske farvann. De enkelte avtaleelementene vil regulere dette. Samtidig vil norske fiskefartøyer ha adgang til å fiske i andre lands soner. Dette fordi fiskeressursene vandrer inn og ut av de forskjellige lands soner og vandringsmønstrene til de forskjellige fiskeslagene varierer fra art til art.
Regionale forvaltningsorganisasjoner
Selv om det er innført 200 nautiske mils soner er det fremdeles rike fiskeområder som ligger utenfor disse. Mest kjent i våre områder er Smutthullet i Barentshavet mellom Norge og Russland og det langt større Smutthavet mellom Norge og Grønland. Men også her er det innført avtaler som regulerer fisket.
I Nord-Atlanteren er det to slike regionale forvaltningsorganisasjoner. Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) i øst og Den Nordvestatlantiske fiskeriorganisasjonen (NAFO) i vest. De aller fleste kyststatene på begge sider av Nord-Atlanteren og EU er medlemmer i disse to organisasjonene og er bundet av de reguleringene som organisasjonene avtaler.
Havnestatskontroll
Et viktig verktøy for at reguleringene i internasjonale områder utenfor lands økonomiske soner skal virke er havnestatskontroll, også kalt havnestatsregimet. Dette er et avtaleverk som er vedtatt av FAO (FNs mataverprogram) og som mange land er bundet av. Avtalen gjør det blant annet svært vanskelig for ”uønskede” fiskefartøyer å fiske i internasjonalt farvann og omsette fangsten i havner i land som undertegnet avtalen. Havnestatsregime stiller krav om at alle fiskefartøyer som ønsker å lande fangst i andre land enn der fartøyet hører hjemme på oppfordring må dokumentere at fangsten om bord er lovlig fisket. I tillegg må staten der fartøyet er registrert (flaggstaten) sende melding til myndighetene i landet der fangsten skal landes og bekrefte at opplysningene fartøyet gir er riktige. Dermed vil fartøyer som har ulovlig og uregulert fangst om bord bli nektet å lande fangsten.
Kontrollavtaler
Ved siden av de årlige fiskeriavtalene som regulerer hvor stor andel de enkelte landene skal ha av en felles ressurs, har Norge inngått såkalte kontrollavtaler med de fleste land som vi har fiskerisamarbeid med. Disse avtalene kan for eksempel si noe om samarbeid om kontroll med fiskeflåten, utveksling av opplysninger og gjensidige hospiteringsordninger.
Skrevet av Olav Lekve.