Svalbard - historie og betydning

Rester etter spekkovn fra landbasert hvalfangst på 1600-tallet i Smeerenburg nordvest på Spitsbergen. Navnet på stedet betyr 'spekkbyen', direkte oversatt fra nederlandsk. Foto: Harald Faste Aas / Norsk Polarinstitutt.
Rester etter spekkovn fra landbasert hvalfangst på 1600-tallet i Smeerenburg nordvest på Spitsbergen. Navnet på stedet betyr 'spekkbyen', direkte oversatt fra nederlandsk. Foto: Harald Faste Aas / Norsk Polarinstitutt.
Øygruppa Svalbard ligger i det høyarktiske området mellom 74° og 81° nord og 10° og 35° øst. To tredjedeler av øyriket er dekket av is og snø året rundt. 

Navnet Svalbard stammer fra år 1194 e.Kr. I islandske annaler står det at «Svalbarði fundinn», men vi vet ikke om det  refereres til det vi i dag kjenner som Svalbard. Den første sikre oppdagelsen av øygruppa gjorde Willem Barentsz i et forsøk på å finne en nordlig sjørute til Asia i 1596.

Fangst og gruvedrift

Etter Barentsz` oppdagelse av Svalbard ble det stadig rapportert om store mengder hval, sel og hvalross i farvannene ved øygruppa. Sjøfartsnasjoner som England og Nederland fikk fort øynene opp for de rike ressursene i nord, og i løpet av kort tid utviklet det seg en storstilt europeisk hvalfangst i området. På grunn av overbeskatning mistet hvalfangsten rundt Spitsbergen etter hvert sitt grunnlag, men fra 1715 kom russiske overvintrere hit for å drive pelsfangst på isbjørn og rev. Denne fangsten ble drevet mer eller mindre kontinuerlig fram til midten av 1800-tallet. På det tidspunktet hadde nordmenn også startet med denne type fangst, og antallet norske fangsskuter og overvintringsekspedisjoner økte utover på 1800-tallet. I siste halvdel av 1700-tallet kom flere vitenskapelige ekspedisjoner til Spitsbergen, og kartlegging og forskning er fortsatt viktig på Svalbard.

Rundt år 1900 ble kullforekomstene på Svalbard interessante, og det var amerikanere som først kom i gang med utvinning i stor skala. I 1916 kjøpte private norske selskaper seg inn i gruvedriften og opprettet Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Kings Bay Kull Company. Med gruvedriften ble det viktig å ha enerett til land og mineralforekomster, og det ble behov for lovgivning og domstoler som kunne løse konflikter, for eksempel mellom gruveselskap og arbeidere.

Svalbardtraktaten

På 1890-tallet hadde Norge blitt oppfordret av andre nasjoner til å gjøre krav på Svalbard, men myndighetene var redde for utgiftene det ville føre med seg. Etter århundreskiftet var det flere konferanser om suverenitetsspørsmålet, men det var først ved Versailles-forhandlingene etter første verdenskrig at det ble oppnådd enighet om Svalbardtraktaten. Den ble  underskrevet 9. februar 1920, men trådte først i kraft ved Lov om Svalbard den 14. august 1925.

Svalbardtraktaten sikrer enhver person eller selskap fra de 40 statene som har undertegnet traktaten, rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øygruppa og i farvannene rundt. Traktaten har følgende grunnprinsipper:  

  • Svalbard er en del av Kongeriket Norge, og det er Norge som vedtar og håndhever lovene som gjelder på øygruppen.
  • Borgere og selskaper fra alle traktatland har lik rett til adgang og opphold på Svalbard. De skal kunne drive fiske, fangst og all slags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like vilkår.
  • Skattene, gebyrene og avgiftene som kreves inn skal bare komme Svalbard til gode. Norge skal ikke benytte sin myndighet til å sikre inntekter utover det som trengs til administrasjon av Svalbard.   
  • Svalbard må ikke benyttes i krigsøyemed. Norsk militært nærvær på Svalbard blir holdt på et meget lavt nivå - i hovedsak ved kystvaktens oppsyn. Utenlandsk militær virksomhet er uønsket.
  • Traktaten pålegger Norge også et ansvar for å ta vare på Svalbards naturmiljø.

Lenke til Svalbardtraktaten

Sysselmannen på Svalbard ivaretar overholdelsen av Svalbardtraktaten, sørger for håndhevelse av den norske suvereniteten og er politi- og miljøvernmyndighet på øygruppa.

Miljøvern

Svalbardmiljøloven (Lov 15. juni 2001 om miljøvern på Svalbard) samler miljøregelverket for øygruppa. Den inneholder regler om vern av områder, artsforvaltning (flora og fauna), kulturminner, arealplanlegging, forurensing og avfall, ferdsel og hytter. Loven inneholder et eget aktsomhetsprinsipp, der essensen er at vi som besøker eller oppholder oss på øygruppa ferdes slik at man unngår at dyr endrer atferd på grunn av vårt nærvær.

Det er syv nasjonalparker, seks store naturreservater, 15 fuglereservater og ett geotopvernområde på Svalbard. 65 % av landarealet er vernet.

Lenke til Svalbardmiljøloven

Administrasjon

Longyearbyen lokalstyre ble opprettet 1. januar 2002 og har ansvaret for infrastrukturen i Longyearbyen, samfunns- og arealplanlegging, økonomiplanlegging, næringsarbeid, statistikkproduksjon, utvikling og samordning av samfunnstjenester rettet mot barn, ungdom og voksne, barnevern, sosialrådgivning, ungdomsarbeid, barnehagetilbud og politisk sekretariat.

Valg til lokalstyret holdes som direkte valg og finner sted i oktober hvert fjerde år. Valgperioden er på 4 år.

Fakta om Svalbard

Bosetninger

Longyearbyen er norsk administrasjonssenter og den største bosetningen på Svalbard. Byen har gjennom de siste 20 årene gått fra å være et homogent samfunn bygget opp rundt gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kullkompani, til å bli et mer mangfoldig samfunn. De andre bosetningene er Barentsburg (russisk), Sveagruva, Ny-Ålesund, Hornsund og de to meteorologiske stasjonene på Hopen og Bjørnøya.

Befolkning

Totalt er om lag 2 400 personer bosatt på Svalbard per 1.1.2011. I de norske bosetningene, Longyearbyen og Ny-Ålesund, er det registrert 2 017 fastboende, 1 149 menn og 868 kvinner. Utenom de norske bosettingene bor om lag 370 personer i den russiske bosettingen Barentsburg. I Hornsund, sør på Spitsbergen, ligger en polsk forskningsstasjon, bemannet med 7 personer.

Næringsvirksomhet

Gruvedriften er fortsatt den sentrale næringsvirksomheten på Svalbard, men også turisme og forskning/utdanning er blitt viktige næringsveier. I 2009 ble det tatt ut i overkant av 2,6 millioner tonn kull fra de norske gruvene. Bergverksdrift og utvinning omsatte for drøyt 2 milliarder kroner i 2009, som er om lag 51 prosent av den totale omsetningen i de norske bosetningene på Svalbard.

Kilder:

Cruisehåndbok for Svalbard

Sysselmannen

Statistisk sentralbyrå: Faktaside om Svalbard

Kart over verneområdene