Norsk fiskeriforvaltning – virker den?

Kystvakten driver kontroll på havet, og det er enorme områder som skal kontrolleres. Foto: Forsvaret.
Kystvakten driver kontroll på havet, og det er enorme områder som skal kontrolleres. Foto: Forsvaret.

Det er en kjensgjerning at verdens fiskeressurser ikke blir forvaltet på en bærekraftig måte.

 Et globalt overfiske er regelen og i tillegg representerer utkast av fisk en stor ukjent faktor. Til sist er såkalt UUU-fiske (ulovlig, urapportert og uregulert fiske) et stort problem over hele verden.

Men hvordan passer norsk fiskeriforvaltning med dette? Har Norge en bærekraftig fiskeriforvaltning?

Den nye havressurslova erstattet den gamle saltvannsfiskeloven og deler av enkelte andre lover og danner grunnpilaren for norsk fiskeriforvaltning. I denne artikkelen ser vi på de viktigste prinsippene som til sammen danner grunnlaget for norsk forvaltning av de levende marine ressursene.

 Vi kan regne opp fem sentrale prinsipper for norsk fiskeriforvaltning og som i sum er en forvaltning som fokuserer på bærekraft:

  • Forskning og pålitelig statistikk
  • Marine beskyttede områder
  • Selektive redskaper
  • Utkastforbud
  • God kontroll med fiskeriaktiviteten og omsetning av fisk 

Et best mulig beslutningsgrunnlag

Dette innebærer at forskning, både nasjonalt og internasjonalt siden Norge deler mesteparten av fiskeressursene med andre land, ligger til grunn for fastsettelsen av kvotene. Dernest er det viktig med gode registreringssystemer som fanger opp alt som blir fisket og levert. Forskning og pålitelig statistikk vil danne grunnlaget for hvor mye som kan fiskes – hvor store kvotene av de forskjellige fiskeslagene skal være.

Norge deler over 90 % av bestandene med andre land, først og fremst Russland i nord og den europeiske union (EU) i Nordsjøen og Skagerrak. Derfor må det hvert år forhandles om deling av  fiskebestander og som gir fiskeriavtaler partene imellom.

Marine beskyttende områder

Siden 1984 har Norge praktisert stenging og åpning av fiskefelt i Barentshavet og Norskehavet. Hovedgrunnen til denne formen for fiskeriregulering er å beskytte yngel mot å bli fisket før det er økologisk fornuftig og ressursene gir et godt økonomisk utbytte. Fiskeridirektoratet foretar prøvefiske med innleide fiskefartøyer og prøvefisket vil danne grunnlaget for beslutninger om å stenge et definert område for forskjellige typer redskaper i en kortere eller lenger periode.

I tillegg praktiserer Norge  et system med mer permanente stengte områder, enten det er trålfrie områder for å unngå konflikter mellom redskapsgrupper eller områder stengt for bunntråling for å beskytte bunnhabitater som koraller og liknende. Ganske nylig er Norge og EU også blitt enige om å kunne stenge og åpne fiskefelt i Skagerrak og Nordsjøen med samme utgangspunkt som den godt innarbeidde praksisen i nord.

Du kan lese mer om stenging og åpning av fiskefelt på Fiskeridirektoratets nettsider.

Selektive redskaper

Redskaper som er spesialdesignet og utviklet for å drive et ”renere” fiskeri slik at fisket blir mer målrettet mot den art som man er ute etter er etter hvert blitt ganske vanlig. Slike redskaper kan være garn med stor maskevidde slik at den mindre fisken slipper gjennom, og det kan være liner med store kroker for å unngå at småfisk biter på. Den kanskje viktigste metoden for å unngå småfisk eller feil art er bruk av såkalt sorteringsrist i trålfisket, og i enkelte tilfeller i snurrevadfisket og notfisket. Sorteringsristene skal sørge for å sortere ut den fisken man ikke skal ha i fangstene, enten det er småfisk i trålfisket etter torsk og hyse eller stor fisk i tråling etter reker.

Utkastforbud

Allerede i 1987 innførte Norge et generelt utkastforbud av de mest viktige fiskeslagene. Det betyr at i prinsippet skal all fisk bringes på land og det skal avregnes mot kvoten til det enkelte fartøy. Som nevnt innledningsvis er det svært viktig at all fisk blir registrert slik at kvotegrunnlaget blir så riktig som mulig. I tillegg er det forkastelig å kaste mat på havet. Å kaste ut all fisk man ikke har kvote på eller som er under lovlig minstemål slik praksisen er i EU er ressurssløseri og vil helt sikkert gi forskerne og myndigheten et galt utgangspunkt for kvotefastsettelse.

God kontroll er viktig

I all hovedsak driver norske fiskere sin virksomhet i tråd med regelverket. Men det er alltid noen som utnytter mulighetene til å jukse eller i enkelte sammenhenger driver organisert kriminalitet ved at flere går sammen og unndrar store verdier fra samfunnet. På havet er det Kystvakten som driver mest kontroll, og det er enorme havområder som skal kontrolleres. I mindre men intensive fiskerier har også Fiskeridirektoratet fartøyer på havet som driver kontroll og overvåker at fisket foregår på best mulig måte.

Alle norske fiskefartøy over 15 meter skal sende posisjonsrapport og fangstrapporter elektronisk til Fiskeridirektoratet. Dette er et viktig kontrollelement, men forenkler i tillegg rapporteringene for fiskeflåten. I tillegg vil redningsmyndighetene kunne ha nytte av raskt å kunne lokalisere fiskefartøyer som kan bistå i redningsoperasjoner eller selv har behov for assistanse. Sporing av fiskeriaktivitet blir også brukt til å dokumentere fiskeriaktivitet i saker med motstridende interesser på havet og langs kysten, som for eksempel i arealkonflikter som involverer både fiskeri og oljeaktivitet.

Fiskeridirektoratet vil i tillegg drive risikobasert kontroll ved for eksempel landing av fisk. Ved omsetning og eksport av fisk har Fiskeridirektoratet et samarbeid med Skatteetaten og Tolletaten for å kontrollere at omsatt fisk er registrert.

Virker det?

Ser vi på alle disse elementene samlet kan vi stille spørsmålet; virker systemet?

Svaret er at gunstige naturgitte forhold kombinert med en effektiv forvaltning gir solide verdier tilbake til sjømatnæringen og samfunnet.

Skrevet av Olav Lekve.