Få trusler mot stabilitet i Arktis

Foto: Gary Donaldson/Arctic Council.
Foto: Gary Donaldson/Arctic Council.

Internasjonale forskere er enige om at ressursrikdommen i Arktis ikke behøver å føre til flere konflikter mellom land og regioner. De problemene som kan dukke opp, er håndterbare.

Det er hovedkonklusjonene i det omfattende forskningsprosjektet “Geopolitikk-nord”, som har vært ledet av Institutt for forsvarsstudier (IFS). Prosjektet har løpt fra 2008 til 2012 med  bevilgninger fra Utenriksdepartementet Barents 2020-midler, kanalisert gjennom Norges Forskningsråd. “Geopolitikk-nord” er et krafttak for å samle kunnskap om Arktis, samtidig som Norge setter seg i førersetet i forskningen i nordområdene.

Snart vil det foreligge nær 70 publikasjoner om ulike fagfelt i Arktis, og i løpet av 2014 vil de store linjene i “Geopolitikk-nord”-prosjektet også utgis i bokform. Det er avviklet tre store internasjonale konferanser i Washington, Murmansk og Berlin. “Geopolitikk-nord” vil være en sentral del av den topptunge konferansen Arctic Frontiers, som åpnes i Tromsø 20. januar. Arctic Frontiers er den internasjonale møteplassen for politiske ledere, forskning, næringsliv og forvaltning, i år er temaet geopolitikk i forvaltning av biologiske og ikke-biologiske ressurser i et endret Arktis.

Les også: Ser på Arktis med nye øyne.

IFS har samarbeidet nært med forskningsmiljøer i Washington, Berlin og Moskva samt dratt nytte av faglig ekspertise ved andre institusjoner i Norge. Samlet har dette gitt en historisk forskningsinnsats med dokumentasjon som kan gjøre grunnlaget bedre for å treffe de rette beslutninger for å forvalte ressursene i Arktis på best mulig måte.

– Norske politikere har understreket at Norge skal være i front i nordområdene. Derfor har det vært viktig at Norge har tatt initiativet til og ledet dette prosjektet. For norske fagmiljøer er det også nyttig å få sette et internasjonalt fotavtrykk, sier Kristine Offerdal, som har vært daglig leder for Geopolitikk-nord-prosjektet ved IFS.

Forskerne fastslår at interessen for Arktis har økt i den perioden programmet har virket. Det forventes at Arktis gjemmer store, uoppdagede forekomster av olje og gass. Klimaendringene har flyttet iskanten nordover, større havområder er åpne, og den kommersielle trafikken gjennom nordøstpassasjen til Asia øker. Fiskeressursene i nord er blant verdens viktigste, samtidig som endringer i havtemperatur og -strømmer kan påvirke bestandene.

Felles interesser

Offerdal argumenterer for at det er liten risiko for at et kappløp om ressursene i Arktis vil føre til konflikter.

– Selv om interessen for Arktis er stigende, konkluderer programmet med at potensialet for konflikter er lite. De territorielle uenighetene er små og håndterbare. Ressursforvaltning og internasjonalt samarbeid finner sted innen rammen av velfungerende internasjonale regimer og avtaler, og arktiske stater har mange felles interesser i regionens utvikling. Dette bidrar til stabilitet, sier Kristine Offerdal til BarentsWatch.

– Hvilke faktorer er det som kan rokke ved stabiliteten i Arktis?

– Den politiske, økonomiske og militære utvikling i Russland er helt klart viktig. Russland setter Arktisk høyere opp på agendaen enn før. Men vi registrerer en dobbelthet i retorikken. Russland verdsetter og viderefører samarbeid med nabostatene, samtidig som andre uttalelser bygger opp rundt rene nasjonale russiske interesser. Russland har enorme områder å forvalte i nord. Det kreves store ressurser for å sikre at aktviteten langs en så lang kyst skjer på en lovlig og trygg måte. Så langt er deres økte innsats i nord en forventet politikk. Men jo mer Russland slår inn på en autoritær politikk igjen, jo mer utfordrende den økte militære aktiviteten og tilstedeværelsen i nord, framholder Offerdal.

Selv om Russland både skjerper retorikken og rent konkret bygge opp sin militære slagkraft i nord, er det langt igjen til nivået under den kalde krigen. For 30 år siden hadde daværende Sovjetunionen 10.000 atomstridshoder i sitt arsenale. Gjennom START-avtalen har USA og Russland blitt enige om å sette et tak på 1550 strategiske atomstridshoder. Russland bygger nå en ny klasse strategiske atomubåter, den første, Jurij Dolgoruky, er allerede overført til Nordflåten. Om 10 kan Russland ha 600 atomstridshoder på ubåter i Nordflåten, og enda flere på land. Når det gjelder kortrekkende, taktiske atomvåpen, holder landen kortene tettere til brystet. 

Utfordring for Arktisk Råd

Landene med grense mot Arktis mener at forvaltningen av ressursene må bygge på havretten. Fra andre kanter av verden heves det røster som mener at nordområdene mer må anses som en felles ressursbank. Innen EU registreres det slik utspill, og fra Kina kommer det uttalelser som tolkes i samme retning. Både EU og Kina har bedt om å få fast observatørstatus i Arktisk Råd.

– Dette er en utfordring Arktisk Råd må løse. Andre aktører er utålmodige. Det handler om hva slags forum Arktisk Råd skal være. Spørsmålet er også en viktig symbolsak, som vil gi en pekepinn på hvilken posisjon land uten territorier i Arktisk vil kunne få, mener Kristine Offerdal.

En demper på konfliktpotensialet er åpenbart det faktum at anslagene over olje- og gassforekomster er størst i områder som helt udiskutabelt ligger innenfor kyststatens kontinentalsokler. Disse grensene er avklart. Andre land kan like lite gjøre krav på disse ressursene som de kan på petroleumsreservene i Nordsjøen.

– Rundt selve Nordpolen er det et lite område hvor grensene ikke er regulerte. Det er ingen indikasjoner på at det finnes store olje- eller gassreserver der. Området ligger også så langt fra land, og havdypene er så store at det kreves ny teknologi og en avansert og kostbar infrastruktur for å starte utvinning. Men det kan ha en symbolsk betydning å få en avklaring av hvilke lands sokler som strekker seg mot polpunktet, sier Kristine Offerdal.

Landene som har territorielle krav rundt Nordpolen må legge fram sin dokumentasjon for en FN-kommisjon. Hvis de finnes overlappende krav, må landene selv forhandle seg fram til løsninger.

“Geopolitikk-nord”-prosjektet har ført til at norske forskningsinstitusjoner har knyttet nyttige kontakter til sentrale internasjonale forskningsmiljøer. Dette samarbeidet føres videre i ulike former. Et av de nye prosjektene i kjølvannet av “Geopolitikk-nord” er AsiArctic i regi av Fridtjof Nansen Institutt, og med IFS som hovedsamarbeidspartner. Prosjektet studerer asiatiske staters interesser i Arktis. 

– En suksesshistorie

De marine ressursene i nordområdene er det andre store temaet under Arctic Frontiers. De isdekte områdene blir mindre, temperaturene stiger både i luft og i havet. Det fører til endringer i den marine produksjon.

Norge og Russland forvalter sammen fiskeressursene i Barentshavet. Seniorforsker Jan H. Sundet ved Havforskningsinstituttet kaller denne forvaltningen en suksessfortelling. Høstingen har vært bærekraftig, fiskebestandene har vokst.

– Sammenliknet med veldig mange andre fiskeriforvaltninger i verden, særlig de multinasjonale, utmerker Norge og Russland seg. Årsaken er blant annet et godt kunnskapstilfang både på norsk og russisk side. Landene har brukt store ressurser på å innhente kunnskap, som er en forutsetning for en god forvaltning. På et overordnet plan har også politikere og myndighetene klart å løse motsetninger, alle har erkjent at de har en felles interesse av å bli enige. Vi er naboland, men også forskjellige, påpeker Sundet.

Han trekker videre fram kontroll- og sanksjonsregimet, som særlig de siste årene har oppnådd gode resultater.

– Uttaket gjennom illegalt fiske har blitt kraftig redusert. På 1990- og et stykke ut på 2000-tallet var det illegale fisket omfattende. Hvis en ikke vet hvor mye som tas ut, er det også vanskelig å fastsette riktige kvoter, sier Sundet til BarentsWatch.

Bestandene flytter på seg

Under Arctic Frontiers er det særlig endringene i det marine liv i de nordlige havområder som vil bli belyst. Hvis den globale oppvarming fortsetter, kan bestandene endres og flytte på seg. En større andel av torskebestanden kan finne seg til rette lenger øst, i russisk sone.

– Tendensen ser vi allerede, men vi vet ikke om det er midlertidig, eller permanent. Biologien er dynamisk, og vi vet for lite om hva som kan skje. Menneskelig aktivitet kan føre til at nye arter blir introdusert, noe som vil stresse systemet. Vi ser for oss at utbredelsesmønsteret for bestandene vil endre seg, sier Jan H. Sundet, som er ansvarlig for denne sesjonen under Arctic Frontiers.

Store deler av Barentshavet er grunne havområder med en stor biologisk produksjon. Polhavet er dypere, her kan større tilfang av ferskvann fra issmelting føre til endringer, kanskje reduksjoner i den marine produksjon.

– Det er viktig å overvåke og samle data om det som skjer. Når vi utarbeider ulike modeller for mulige scenarier, trenger vi troverdige data for at disse modellene skal ha gyldighet, påpeker seniorforsker Jan H. Sundet ved Havforskningsinstituttet

Skrevet av Per Lars Tonstad.